Helga 18-20 juni var det duket for Svensk Polarhundklubbs Avlsseminar i Stocholm.Om
hunder, men uten medbrakte for en gangs skyld. Ikke rart, for stedet seminaret ble avholdt
hadde definitivt ikke hatt godt av å bli gravd opp av destruktive polarhundlabber. Et
idyllisk anlegg fra begynnelsen av århundret, da en rik svensk dame donerte mangfoldige
millioner til å bygge et skoleanlegg for "vanskligstillte". Elevinternatene,
der vi ble installert, var koselige, gamle tømmerhus, foredragene ble holdt i et
fellesbygg. Hele anlegget var et praktfullt hageanlegg med knortete gamle trær og vakre
blomster. Strålende sommervær hele helgen gjorde idyllen komplett (her i Norge hadde det
regna bøtter og spann)
Jeg trodde lenge jeg skulle være eneste norske som vanlig, men vips så dukket Hans C
Ørjestad, Karsten Grønås, Bergsvein og Hillary Vongraven og Ronny (som jeg ikke fikk
med etternavnet på) på deltagerlisten også. Bergsvein og Ronny hadde plukket opp
Bergsveins råstilige nye Merze (Karsten og jeg som er eiere av tilårskomne Ivecoer ble
grønne av misunnelse) med nylagde hundebur på veien, og fikk prøvd kjerra på
strekningen Alta Stockholm. Hillary tok fly, det samme gjorde Hans C og jeg. Vi tok sågar
13 flyet for å være sikker på å nå Stockholm til de andre (som viste seg å være
nordmenn med neste fly som vi da likegodt kunne tatt) ankom, slik at vi ikke skulle
forsinke Bitten som skulle hente oss. Men Herr Voldens bagasje var blitt borte, så Hans C
og jeg tilbrakte sånn cirka 3 timer på flyplassen.
Vi fikk prøvesittet Merza, Ronny viste seg å være den fødte stifinner, så
Lantbruksgymnasiet ble funnet uten store problemer. Vi ble installert i vårt koselige
hus. Villmarkingene fra Alta sverget til utendørsliv og la seg på plenen første natt,
men tiltross for at de er vant til Finmark, drev de digre, sultne svenske myggene dem
innendørs de kommende netter…..
Vi fikk nok mat, deilig frokost, kaffe og kaker, varm lunch og middag. Etter første
kveldens varme måltid var det duket for folk å samles raseklubbsvis. For SH-folket var
det lysbildeforedrag med historiske Siberianbilder som stod på tapetet. Bob Thomas er vel
den person som vet mest om rasens historie idag. Han har samlet tusenvis av gamle
bilder,postkort, aviser, avisutklipp etc. Han og kona Pam har reist rundt og snakket med
masse "oldtimers" og de har blitt gode venner med Seppalas datter Sigrid, som
nå er 82 år.De har brukt masse tid på å identifisere hundene på bildene som finnes.
Det er også blitt fast takst at han viser lysbilder på SHCA (Siberian Husky Club of
America) sin nasjonale utstilling hvert annet år. Han har også fått omgjort SCHAs egen
historiske introduksjon til nye dommere, da den til dels var helt feilaktig. Bildene de
viste av rasens forgjengere var av Seppalas malamut/siberianblandinger og ikke de ekte
Siberian Huskiene bl.a…….
I USA er racinghuskier på utstilling et sjeldent syn, men Pam og Bob stiller noen av
sine. Folk pleide å tiske og viske i krokene når de kom med hundene sine (er DET en
siberian????) men etter at de begynte å vise de historiske bildene, er komentarene dreiet
mer til "de ligner på hundene på bildene du viser!!" Altså et visst
fremskritt å spore.
Vi fikk se en rekke bilder av både sibir-importer og senere generasjoner siberians.
Mange bilder vi ikke har sett før. De ca 135 slidsene var meget interessante † se.
Karsten, som kom litt seint, fikk se halvdelen han gikk glipp av, etter foredraget
Jeg fikk en prat over et glass vin med Bob og Pam, bl a siste nytt fra Anadyr-kennelen
der jeg selv var kennelhjelp i 1981. Norissene er såpass gamle og skrøpelige nå at de
tar liten del i utendørsarbeidet på kennelen.
Etter frokost i det grønne på lørdag var det fellesforedrag med den kjente svenske
genetiker Sven Erik Sundgren. Han holdt et tankevekkende kåseri om hundeavl. Han har
utarbeidet et eget dataprogram for hundeoppdrettere som heter Lathunden (firmaet heter
Genetica) og han viste mange eksempel på hvordan både raseklubb og oppdretter kan dra
nytte av et slikt program (man kan kjøpe SKKs database over den respektive rase slik at
man får inn alle registrerte dyr i rasen i systemet) Da kan man regne ut innavlsgrad,
foreta "prøveparringer" på data etc, han hadde også regnet ut det effektive
dyreantall for den enkelte rase., Dvs det antall individer med genetisk variasjon som
finnes tilgjengelig i avl smat det antall som blir brukt i realiteten. For SH i Sverige
var det effektive dyreantallet 36 mens utnyttede antall var 16. På Sundgrens dataprogra,
lyste det varselslys for den enkelte rase ved utregningen av effektivt dyreanta.ll. For
Siberian Husky i Sverige var det RØDT LYS dvs at man ligger på grensen til å ha et for
lite genetisk mangfold . Tallene var regnet ut på kull født i perioden1992-1997
Man har da i alle fall mer å gå på enn f eks malamut, der effektivt dyreantall var
25 og utnyttet antall var 21. Registreringstallet kan godt være høyt for en rase,
alikevel er det et lavt effektivt dyreantall hvis f eks noen hanner brukes veldig mye i
avl. Som et eksempel viste han en statistikk fra 1991. På rasen drever ble det registrert
2179 hunder, det effektive dyreantallet var bare 69. Samme år ble det registrert 253
Schillerstøvere der det effektive dyreantall var 117.
Mens hundeoppdrettere gjerne bruker innavel som et middel til å oppnå typelikhet og
stabilisering av egenskaper, ivrer genetikerne for størst mulig genetisk variasjon. Dette
er såpass tungt stoff at jeg ikke dristet meg til å skrive fullstendig referat, men i
SPHKs referat står det:
Innavelsproblem. Alle individer bærer på skadete arveanlegg/gener. Ca 1/70
mennesker har anlegg for albino. Om to albinobærere får barn så er det en av fire som
blir albino.
På tross av at man bedriver innavel på hund, så bevares bare 50% av anleggene.
Bedriver man utelukkende sånn avl, så overlever bare 5 %. Dette på grunn av at på
cellen så er små gjennkjennelsessensorer. Disse er viktige for å kunne skille mellom
virus og celler som skal finnes der. Ved kraftig innavl halveres dette og motstandskraften
minsker. Fruktbarheten synker. Normalt sett består en befruktet eggcelle av 50 %
ubeslektede gener. En drektig tispe danner en proteinparaply som beskyttelse som hindrer
at eggcellen/fosteret støtes bort.. Om eggcellens gener er for like livmorcellenes så
støtes eggcellen bort. Man får også en økning av arvelige defekter og kroppstørrelsen
minsker.
Etter fødselen er tispa meget følsom for infeksjoner, dette fordi proteinparaplyen
som tillater fremmede gener fortsatt er tilstede 2-3 døgn etter fødselen. Det er derfor
at dyr ofte flytter sine avkom til et annet bosted etter fødselen.
I begynnelsen av århundret praktiserte man innavl for å få mer typelikhet i rasene.
Nå trenger vi ikke lenger innavle ettersom vi har flere etablerte raser. Det gjelder å
endre kurs og gå inn for å øke genbasen og få så friske og sunne hunder som mulig.
Arvlige problemer oppstår av to grunner: tankeløs avl eller for få individer. I
naturen selekteres svake individer bort. I de flerste raser handler det om sviktende
avlsplanleggning.
Det er viktig å øke antallet handyr som blir brukt i avl. For få individer i en
populasjon gir et raskt fall av genetisk variasjon. Minimum effektivt dyreantall bør
være 100. Og av 100 dyr bør det være minst 20 handyr som er vbrukt i avl i hver
generasjon. Bare 5 % av fødte valper pr år bør være fra samme avlshund.
Grunnregelen i avlen er å alltid kjenne til individene som man parer. Tvangspar aldri
en tispe som ikke vil. Tisppa velger ofte en han med en så ulik gensammensetning som
mulig. Regne forover istede for bakover hvordan vi skal avle og øke antallet handyr brukt
i avl.
Raseklubben bør gjøre en beslutning om hvordan man skal avle og hvordan og hva
avlsrådet skal informere om. Viktig å ha et bra samarbeid innen rasen og arbeide i samme
retning.
Undertegnedes komentar: Når det gjelder SH er nok hyppig bruk av enkelte hanhunder
vært større i Sverige enn i Norge. En av de som har vært brukt mest, er Snowtrails
Frosty som man finner i 75 % av svenske Shstamtavler.
Disse problemene er også langt større i mange andre raser enn hos SH. Men det er
grunn til å sette seg nøyere inn i disse tingene for fremtiden enn hva som kanskje har
vært vanlig.
Senere holdt veterinær Catarina Linde Forsberg et kåseri om fertilitet og
fertilitetsproblem.
Noen stikkord fra foredraget:
-Grunner til fruktbarhetsproblem: Mangler hos hanhunden, eieren og eller tispa. 85 % av
parringene resulterer i drektighet.
-Opprinnelig hadde hundyr løpetid en gang i året, nå løper de fleste 2 ganger i
året. Man vet ikke riktig hva som styrer at tispa begynner løpetid, trolig har lys/klima
en viss invirkning. Stress og hardt arbeid kan undertrykke løpetid.
-Det er svært individuellt når tispa "står". Spermiene lever opptil en uke
i vagina/livmor.Blir det få eller ingen valper har man trolig parret for tidlig eller for
sent.
Det er viktig å vite hvor lenge tispa man skal pare løper.
-Når skal den pares?
Løpetidens lengde
10 dager paringstidspunkt 8-9 døgn
14 dager 11-13 døgn
21 dagers 18-20 døgn
-Hva hannene tenner på vet man ikke riktig, men det virker som de reagerer på en lukt
som dannes i analsekkene. Man har fremstillt samme lukt kjemisk, og hannene reagerer som
om det skulle være en løpsk tispe.
-For lite zink i foret kan gi dårlige spermier. -Kryptorchisme er arvlig.
-Befruktning av egget skjer i egglederen. Eggene ligger og venter på hverandre, før
de vandrer ned i livmoren. Det betyr at selbv om tispa er paret flere dager, er forastrene
like gamle. Om en valp er større enn en annen skyldes det bedre næringstuilførsel.
-i 88% av fødslene kommer alle valper innen 120min etter forrige valp. Tispa får max
holde på i 12 timer før man foretar keisersnitt.
Primær veesvakhet:
-Mangel på veer kan komme av infeksjon, svak livmorsmusklatur, feil fôring, m m. Det
kan være arvlig betinget.Om man ikke finner årsaken på veemangelen bør ikke tispa
brukes mer i avl.
-"en-valp-syndromet" 40% av tispene med svake veer hadde bare 1-2 valper.
Sekundær veesvakhet
Blokkering i fødselsveiene. Stort foster, foster ligger feil, trangst bekken. Ulike
hanner gir ullik størrelse på fostrene. Hannene nedarver bekkenformen, Tenk på dette
ved valg av avlshund. Veesvake tisper behandles først med calsiuminjeksjon og oxytocin.
Tilslutt gjenstår keisersnitt.
-Tispa bør pares første gang før fyllte 5 år.
Valpens vekt er i store raser 1-2% av voksenvekta. Problem med for stort foster om
vekta er > 4-5% av voksenvekt.
Forsberg snakket også litt om sykdommer som kan overføres ved parring utenlands. Å
pare utenlands gir store mulkigheter men også stor risiko. Det florerer for oss ukjennte
bakterier og virus f eks Brucella Canis, HerpesvirusTVT Transmisible veneral tumor.
OBS sett ikke hunden på antibiotika unødvendig. Hunden har en normalflora av
bakterier som ikke forårsaker problem. Etter antibiotikakur slår man ut normalflora og
andre problemskapende bakterier tar over. I samme kennel har samtlige hunder samme
bakterieflora.
På lørdagskvelden holdt Pam Thomas foredrag. Jeg refererer Per Agefeldt:
Pam brukte et utdannelsesprogram som hun har benyttet ved dommerutdannelse i USA. Ved
hjelp av video synliggjordes på tydelig vis viktigheten av at hundene er korrekt vinklet
I USA er egentlig det store spørsmålet hva en SH er i dag. Av den store SH populasjonen
(20 000 ) er mer enn 95 % selskaps eller utstillingshunder. Mindre enn 5 % av populasjonen
brukes til rasens opprinnelige formål. Det finnes dermed en risiko for at de viktige
delene som gjelder arbeidsevne og grunnleggende forutsetninger for å kunne fungere i et
spann forsvinner til fordel for fluffye pelser, små ører eller noe annet som gjør Shen
mer framgangsrik i utstillingsringen. Pam understreker viktigheten av at vi som seriøse
oppdrettere holder oss innenfor rammene i alle sammenhenger, men aller viktigst er å slå
ring om rasens primære faktorer som arbeidsevne samt polare og sosiale egenskaper. Altså
beholde Shen som en polar sledehund innenfor standardens ramme.
Lørdagskvelden gikk med til uhøytidlig prat SH-deltagerene imellom.
Søndag formiddag holdt Märta Eriiksson fra SKK foredrag om regelverk og
avlspolitikk.
Nye lover og bestemmelser er på vei i Europa, lover som vil gjøre det vanskelig å
være hundeoppdretter og hundeiere. Sdom oppdrettere må vi ligge et skritt foran og
kjenne til hva som hender og skjer i Europa.
Ulike instanser som bestemmer:
FCI Europaseksjonen, Nordiskseksjonen: Internasjonale bestemmelser om konkurranser,
registrering m.m. SKK sentralt: registreringsbestemmelser, grunnregler, helseprogram, SKKs
avlspolicy. Raseklubber: bestemmer rasetilpassede regler for valpeformidling etc.
Vurderinger om helse, funksjon etc. Riksdagm regjering: Dyrevernlov,lanbruksverkets
forskrifter etc. Europarådet: Konvensjon for bevaring av selskapsdyr.