Femundløpet har to distanser. Det lengste kalles F-480, og er på ca.500 kilometer. Det er på denne distansen vi finner ekvipasjene med 12 hunder. Den "korte" distansen er på 280 kilometer. På denne distansen finner vi spannene med 8 hunder.

Starten går fra Røros. Biler og hunder står oppstilt på rekke og rad. Tolvspannene i første rekke i en bredde på 20 stykker. Å stå foran dette opptoget er fantastisk. Det er et imponerende syn kombinert med et lydinntrykk som bare må oppleves. Hundene er spente! Noen står i total taushet og bare venter på et signal fra føreren. Andre hunder er mer utålmodige. De rykker i linen, uler og bjeffer. Når kjøreren gir klarsignal blir hundene helt stille, og du hører bare suset av ekvipasjen som suser forbi.

Etter starten går spannene opp gjennom hovedgaten i Røros. Her er det mye publikum! Å kjøre gjennom hovedgaten i Røros gir en stemning en kan kjenne igjen fra gamle filmer om hundekjøring i Alaska. Når spannene runder ut av hovedgaten, kjører de rett ut i villmarken. Ferden er begynt!

Siberian Husky kjørerene i Norge har kommet sent i gang med distansekjøring. Det finnes riktignok noen unntak, men et større antall kjørere har ikke vært representert ved Femundløpet tidligere. I år skulle dette gjøres noe med! Det var derfor flere Siberian Husky kjørere som stillte til start enn noen gang tidligere. Det triste var at altfor få kom i mål. Det er imidlertid ikke så rart. En så lang ferd kan by på mange uforutsette hendelser. Tilfeldighetene kan derfor sette en ut av spill før en vet ordet av det. Det er derfor en stor og avgjørende forskjell på de med erfaring i distansekjøring, og de som ikke har det. Men alle må begynne et sted, så vil det helt sikkert gå bedre neste gang.

Hundene er kommet ut i villmarken. Solen kikker frem, og temperaturen er ikke fryktinngytende. Første stopp er på langen. Følgebilene kan se spannene langt ute på de store vannene på veg ned.

På Langen står spannene velorganisert på et stor jorde. Her skal de stå et par timer, før arrangøren setter i gang omstarten. Kjørerene pleier sine hunder med medbrakt for, og vann som finnes på enden av plassen. Kjørerene inntar et måltid på kafeteriaen. Det smaker nok godt for en allerede sliten kjører, men jeg vil ikke anbefale dette måltidet for en fintfølende gane.

Det er mørkt når spannene er ute på neste ferd mot Tufsingdalen. Bare navnet gir illusjoner om hard kjøring i kaldt vær. Terrenget er kuppert, og med flere tøffe strekninger. 50 kilometer skal tilbakelegge før de er ved neste hvilested. Vi ser våre spann av sted inn i mørket, og handlerene setter seg i sine biler for å kjøre tilbake til Røros og ned til Tufsingdalen. Noen steder kan vi se en og annen hodelykt inne i skogen og ute på vannene, før de forsvinner inn i villfjellet for noen timer.

De fleste spann kjører relativt fort over til Tufsingdalen. Dette er det første stedet en kan ta ut noe av den obligatoriske hvile en må ha i løpet. For F-480 er denne på 22 timer (hvis jeg husker rett). De som kjører F-280 må ta ut minimum 12 timer hvile.

Det begynner å bli veldig kalt når spannene kommer til Tufsingdalen. For de tidligste kjørerene er det kveld, og for de senest startende er det sen natt. Dette er det første stedet en kan se at hundene er ute på et lengere løp. Det er lettere å få ro på hundene og enkelte er endog ganske slitne. Det er derfor meget variabelt hvor mye hvile den enkelte kjører tar ut. Men det kan også bero på opplegg og taktikk. Blant Siberian Husky kjørerene varierte pausetiden på mellom en halv time og fire timer. Men alle Siberian Husky kjørerene var fremdeles med, og ni mil var unnagjort!

Bodil Bakken Hansen var av de som tok ut minst hvile, og kom tidelig av gårde. Det var allerede på dette tidspunkt klart at den etter hvert erfarne distansekjører hadde alvorlige hensikter. På de syv milene ned til Femundtunet gikk det også fint for Bodil, selv om hun hadde noe problemer med å få sleden til å gli godt.

De fleste andre Siberian Husky kjørere tok ut mye hvile, og det skulle gi dem en fin tur ned til Femundtunet. Frode Bakke hadde begynt å få opp farten etter en rolig start. Det resulterte i at han tok igjen mange spann på veg ned. Dag Hoffmann, Yngve Fagerli og Bjørn Ness Johansen hadde på samme måte fin fart nedover.

Men det var likevel her noen skulle få problemer med halthet på hundene. Det tidvis harde underlaget, vannhull , mørket og 34 minusgrader gjorde nok sitt til at noen fikk problemer.

Christian Engelschiøn forteller at han startet i fin fart ut fra Tufsingdalen. Etter GPS målinger hadde han en gjennomsnittsfart på hele 16 kilometer i timen de første 35 kilometerne. Det var da han oppdaget at tre av hundene inkludert lederhundene var blitt halte. Da han kom til Femundtunet klokken 0930 hadde han mistet den gode farten. Christian fant at det ikke var lurt å presse hundene videre.

På Femundtunet skiller F-480 og F-280 lag. F-480 tar en ekstra sløyfe om Sverige, tilbake til Femundtunet, og følger sporet tilbake til Røros via Tufsingdalen. F-280 kjører fra Femundtunet til Tufsingdalen, og rett til Røros.

Frode er ved godt mot, men får ikke sove. Han legger i veg på sin ekstra sløyfe, men må senere trekke seg fra løpet. Etter det jeg kjenner til var det veldig kaldt for Frode, og at det var grunnen til at han aldri kom i mål. Men Frode og hans hunder har et potensiale som vi helt sikkert kommer til å få se senere.

Dag Hoffmann, og Yngve Fagerli kom begge i mål, noe som var deres målsetning. Dag ble syk underveis, men sto imot sykdommen etter en pause på Tufsingdalen. Bjørn Ness Johansen kjenner jeg ikke til hvorledes det gikk med. (red anm: Bjørn fikk to halte hunder + en som ikke gjorde noen god jobb, og hadde uansett tenkt å sette igjen de to yngste halveis, så da var det ikke så mye mer å hente)

Bodil Bakken bestod løpet i fin stil. Hun klarte å holde alle hundene intakte, og hadde en fin kjøretid også på siste strekket mellom Tufsingdalen og Røros. Det tyder på et flott planlagt og gjennomført løp, og viser også at erfaring gjør mester.

Når alle er kommet i mål på Røros feires det hele med en stor bankett og premieutdeling. De som skal hedres hedres, og det er vel fortjent. For dette er et barskere løp enn en kan tenke seg på forhånd. Det å vinne er en kjempebragd. Det å komme i mål er suverent. Til sist men ikke minst, det å delta viser en vilje og et mot den enkelte kan være stolt av.

I årene som kommer er det grunn til å håpe at alle de som startet i år, og flere andre finner veien til Røros. For kjørerene og tilskuerene er det en stor opplevelse og en viktig konkurranse. Og for alle er det mye å lære. Her diskuteres belegg, utstyr, hunder, taktikk etc.etc. Hvis en klarer å snappe opp noe av det som blir diskutert, har en lært mye om sledehundkjøring.