Tekst: Hans-Chr. Ørjestad

Jeg kjente hvordan svetten rant på innsiden av klærne, og bannet over at jeg hadde kledt meg for varmt. Jeg som er en svoren tilhenger av å stå på meiene, og la bikkjene gjøre jobben, hadde begynt å løpe.

Ikke faen om svensken som passerte meg nedover Grådalen skulle få passere meg igjen. Jeg hadde sett lyset fra hodelykta hans komme sakte,... nærmer og nærmere. Over en distanse på minst en mil. Prøvd å få bikkjene til og øke farten bitte lite grann, akkurat nok til å holde han bak meg, følt resignasjonen da lederbikkjene hans "tygde" opp de siste meterne bak sledemeiene mine. Jeg hadde måtte trå ned bremsen, og slippe han forbi.

Den siste biten ned Grådalen hadde lysstripen fra hodelykta hans forsvunnet, og jeg visste at jeg hadde falt en plass nedover på resultatlisten. Jeg hadde ikke brydd meg så mye om det tidligere i løpet, men da jeg dro ut fra siste sjekkpunkt Tufsingdal, så jeg at det lå igjen noen spann der. Kom jeg før dem til Røros, ville jeg slå dem. Bikkjene hadde blitt lange i trynet, da jeg hektet på baklinene, og de skjønte at de skulle jobbe videre. 2 timer hvile hadde gjort dem temmelig stive. Jeg hadde ikke hatt det så godt selv heller, da jeg så det. De hadde skrittet ut hver eneste av alle meterne fra Røros til Langen, fra Langen til Tufsingdal, fra Tufsingdal til Femundtunet. De dro sågar inn på Femundtunet i galopp fordi jeg ba dem om det. Nå hadde de gått nesten hele veien tilbake, det gjensto høyst 2 av 28 mil.

Jo, det skulle være artig og ikke komme sist, jeg måtte innrømme det for meg selv, da jeg kjørte nedover Grådalen. Vi som kjører Siberian Husky har lett for å komme langt ned på resultatlistene. Flere ganger under løpet hadde alaska husky spann med gnistrende øyne, og et driv jeg bare kan drømme om å få i mine siberians passert meg. Dette hadde vært tidligere i løpet, men rett etter Tufsingdal hadde vi passert to alaska husky spann, som definitivt ikke hadde hatt mer gnist igjen. Det hadde slått meg at det kanskje kan være lurt å spare litt på kreftene, slik Siberian Huskies har en tendens til. Spare ja, jeg gliste for meg selv der i mørket. Første etappe fra Røros til Langen hadde definitivt vært en spare etappe. Sist inn til Langen, og derfor sist ut igjen. Det var da jeg innså at jeg ikke ville få bruk for noen pokal hylle hjemme. Fordelen med å ligge sist må være komfort. Ingen som maser med å kjøre forbi deg, fred og ro, du og hundene er faktisk helt alene. Det hadde gitt meg en intens følelse av at akkurat da, tilhørte natta bare meg og mine åtte hunder. Det hadde vært behagelig.

Nå var det ikke sånn, nå visste jeg at jeg hadde spann bak, som ikke hadde noe imot å komme før meg til Røros. Svensken var blitt borte, det var det bare å innse, men jeg hadde også sett flere lys bak meg. Var det spann med større fart? Kunne de ta ut litt mer enn oss de siste milene? Jeg visste ikke, men jeg visste vi skulle kjempe, jeg skulle løpe ut mine siste krefter om nødvendig. Vinne kunne vi ikke, men vi skulle faen ta meg ikke tape. Innbittheten bare økte på nedover Grådalen. Jeg kjente det i hver fiber i kroppen, jeg likte definitivt ikke å bli forbikjørt lenger.

Plutselig er jeg i ryggen på svensken igjen. Vi har akkurat passert veien til Langen og kjørt ut på Rambergsjøen. Han stopper for å snacke bikkjene sine. Jeg stopper bak. Det hadde jeg glemt. For første gang på turen er jeg blitt så innbitt at jeg har glemt å følge med på klokka. Jeg ser at det har gått litt over to timer siden vi startet fra Tufsingdal. Det siste jeg har av mat blir delt ut til bikkjene. Litt tørrfor på snøen pluss en bit Trollpølse til alle. Det er borte på noen sekunder. Svensken bruker lenger tid, jeg står å venter. Har ikke lyst til å kjøre forbi, er helt overbevist om at han vil kjøre fortere enn meg. Vet at hodelyktene bak vil komme nærmere for hvert sekund som går. Føler hvordan de puster meg i nakken nå, men jeg kan ikke se dem enda. Helvete !!, nå må han se å bli ferdig.

Vi har ikke kommet mer enn 3-400 meter utover vannet før hodelyktene bak kommer ut på isen. Der tapte vi mye, men jeg vet at jeg har gitt hundene ny energi. Hver gang jeg har snacket hundene, har effekten vært som å vri om en bryter. Kraften i frasparkene har økt, trav har blitt til galopp. Jeg kjenner det allerede nå, må ta ned scootermatta og bremse for ikke å kjøre på svensken. Ser meg tilbake for å se om de andre har kommet nærmere. Tusen tanker raser gjennom hodet. Har de andre mer å gå på, har de snacket, sparer de seg bare for å blåse forbi de siste kilometrene inn mot mål. Jeg tar meg i å tenke at jeg begynner å bli litt barnslig. Jeg flirer for meg selv. Barnslig,... visst faen, dette er definitivt barnslig, men moro, rått moro, jeg må presse scootermatta hardere mot underlaget for ikke å kjøre på svensken.
Jeg ser på bikkjene, de trives nå, jeg kjenner dem så godt. Stivheten de hadde ut fra Tufsingdal er som blåst bort. De bare vil jobbe. Jeg trenger ikke si noe til dem, de går som maskiner. Jeg kan ikke ligge bak og bremse lenger. Jeg vipper opp scootermatta, ber om fart, og plutselig er jeg foran. Siger ifra bortover isen. Får 50 meter, så 100, så 200.

Da bakkene den siste mila inn til Røros begynner, starter jeg å løpe. Terrenget er små kuppert, heldigvis er ingen bakker særlig lange. Opp, ned, bortover i en uendelighet. Hver gang jeg er i enden av en rett strekke, skrur jeg av hodelykta, og ser jeg meg tilbake, ingen lys, natta er svart bak meg.... Det føles godt.

Jeg ser opp på himmelen, ser alle stjernene, ser at nordlysets teater har avsluttet forestillingen sin. Hvilket syn det var når vi var på vei opp Kvernvikhøgda tidligere i kveld. Som en dansende lysgardin midt i mot meg, hadde nordlyset holdt sin forestilling, mens dagslyset forsvant. Jeg hadde vært så oppslukt av synet at jeg hadde glemt å sparke opp alle bakkene. Opplevelsen, sammen med naturen jeg kjørte i, hadde nesten sendt meg inn en verden utenfor meg selv. Det var først i nærheten av Tufsingdal jeg lot forestillingen over oss, bli ødelagt av lyset fra hodelykta,.....og jeg ble forvandlet til en hundekjører igjen.

Vi hadde startet ut fra Femundtunet i nydelig solskinn tidligere i dag. Etter 5 timers hvile var bikkjene klare igjen. Vi dro ut fra Femundtunet i galopp, tilbaketuren var begynt. Sola varmet så godt at jakka fikk ligge i sleden. Fartsvinden gjorde meg litt kald. Men jeg visste at jeg tidsnok ville bli varm igjen, mer enn varm. Jeg visste også at jeg burde ha ligget lenger på Femundtunet. Nå hadde jeg igjen to timers obligatorisk hvile på Tufsingdal. Så langt ut i løpet er det perfekt for å gi bikkjene stive muskler. Men jeg ville la dagslyset vise meg så mye som mulig av terrenget jeg hadde kjørt natten i forveien. Jeg ville se om jeg virkelig hadde passert over et pløyd jorde, hvor det så ut som om snøen var blåst bort på toppen av hver plogfure. Faen, jeg hadde bannet da. Jeg hadde unngått hver stein, vippet opp sleden på en meie utallige ganger, sågar unngått stubber og røtter, for ikke å få riper i glibelegget, bare for, mens jeg var som sløvest av trøtthet, å oppleve og bli dratt over et jorde så plasten sprutet under meiene.

Jeg lukker øynene, og gjenopplever hvordan jeg ble innhentet av noen spann rett etter Buvika i natt. Hadde sett dem komme lenge. Før løpet hadde jeg lovet meg selv å ikke gi en eneste fartskommando underveis, fordi jeg aldri hadde kjørt bikkjene så langt, på så kort tid før. Ting ble revurdert der i mørket. Signaler de kjente så godt, ble gitt. Responsen hadde overrasket meg. Fra Buvika til Isteren kappkjørte fire hundespann, posisjoner vekslet flere ganger, adrenalinet jagde all trøtthet vekk. Selv om vi måtte gi oss til slutt, hadde det vært kjempe moro. Sendte en varm tanke til de andre spannene etterhvert som mørket foran oss lukket seg bak dem. Vi hadde kjørt videre i vårt eget tempo, i vår egen verden. Jeg husket vannet hvor jeg sovnet på sleden. Drømmen jeg hadde mens jeg sov. Den utrolige følelsen av å våkne hengende over styrebøylen da rytmen i spannet endret seg i det vi nådde land på andre siden. Min egen forbauselse da jeg åpnet øynene, og oppdaget at jeg til og med hadde skrudd av hodelykta før jeg sovnet. Jeg åpnet øynene igjen, å sugde til meg synsinntrykkene fra hvert tre, hver kolle, hver sving, hvert vann, fjellene rundt meg, og bare nøt turen. Bikkjene gikk jevnt og trutt. Tre ganger på vei til Tufsingdal stoppet jeg og ga dem litt mat. Apetitten hadde vært upåklagelig. De logret og var glade, jeg småpratet med dem mens jeg gikk langs spannet. Jeg gav dem all den rosen de fortjente, og jeg visste at de hadde det godt, så det så tydelig da blikkene våre møttes. Kanskje de følte seg mer hjemme der ute enn jeg, selv om hjemlengsel, var et ord som ikke eksisterte for noen av oss da.

Da vi kom til Tufsingdal ble vi igjen møtt av handler Husky-Per. Han var god å ha. Det er ikke så mye handlerene får lov til å bidra med. Reglene tilsier at hvert hundespann skal klare seg selv, men å ha gode venner på sjekkpunktene, føles godt. Jeg hadde sett at hundene var slitne der de lå på halmen og hadde siste hvilepause, men nå gjensto 45 kilometer til Røros. Jeg husker gleden jeg følte da jeg igjen stemplet ut av bua på Tufsingdal, og på ny fikk spørsmålet, "hvor mange hunder har du i spannet". Jeg kunne nå som forrige gang svare "alle åtte". Forrige gang hadde jeg lagt til at bryter en så bryter alle, jeg skal ha med meg alle hundene i spann til Røros. Jeg hadde vært usikker på om jeg virkelig mente det da, men nå visste jeg at jeg hadde mine ord i behold. Det hadde betydd mye for meg å få det til. Fire av åtte hunder var nettopp fylt to år, men de hadde gått jevnt og trutt hele veien.

Og nå var det bare noen kilometer igjen til Røros. Bak hver sving ventet jeg å se lysene fra bebyggelsen, men,... nei, ikke enda. Tiden føltes lang. Jeg visste at de bak meg måtte føle det på samme måten. Jeg tenkte på alle de kjørerene som i tidligere løp, har kjørt akkurat her. Hva har de tenkt, hva har de følt, etter alle de intense timene sammen med hundespannet.

Som om terrenget leser tankene mine, åpner det seg. Der borte på andre siden av et vann, ligger et hav av lys,.....Røros. endelig, endelig! Men samtidig føler jeg et snev av vemod. Her startet reisen for litt over 37 timer siden, og her skal den straks ende. Over vannet skrur jeg av hodelykta, har ikke glemt konkurrentene bak. Jeg er helt over på andre siden av vannet, før første hodelykt kommer ut på isen. Betydningen av å ha et godt sparkebein ble med ett veldig tydelig.

Målseilet kommer brått. Husky-Per er der, pluss noen andre. Jeg stanser spannet. Alle bikkjene er i god form, ingen er halte, ingen poter har hatt problemer. En stemme forteller meg at jeg er nr. 24 i mål. Først da skjønner jeg, at det må være ganske mange bak meg. Siden Langen, har vi kjørt ifra 32 alaska husky spann. Så skal sleden sjekkes for obligatorisk utstyr. Jeg åpner sledetrekket halvveis, før jeg utbryter, nei,...vent! Jeg løfter blikket og ser utover spannet. Bikkjene står der avventende, de vet jo ikke at turen er slutt. Det føles utrolig godt å se dem så oppegående. Med en stor klump i halsen, og en dyp respekt for mine firbente venner, går jeg rolig frem, jeg gir hver hund en god klem, idet jeg sier, "tusen,....tusen takk for en herlig tur".