I mange år har jeg puslet med tanken på å kjøre langdistanse, men det har bare blitt med tanken. Helt til i høst. Som noen sikkert har fått med seg, var jeg og Trond til Tyskland i høst og hentet inspirasjon. Jeg bestemte meg vel i grunnen på tur hjem at nå skulle jeg prøve. Dette var i begynnelsen av oktober,og treningen så langt hadde ikke vært all verden, så her var ingen tid å miste. Jeg satset på å få bunn solid grunntrening, og ikke henge meg altfor mye opp i antall kilometer,dvs. jeg kjørte kort og ofte. Etter hvert kunne jeg øke lengden på turene, og da snøen kom kunne jeg bevilge meg nokså lange turer. Jeg syntes treninga gikk bra, og formen på hundene så bra ut. Femundløpet var første mål, deretter H-200, og til slutt Technical. Slik gikk det ikke. Skader og sykdom satte en effektiv stopper for Femundløpet, og under Huskyløpet måtte jeg jobbe,så da var det bare Technical Trail igjen. Ettersom tiden nærmet seg,gruet jeg meg mer og mer. Har hundene nok trening,er de friske igjen, får de tilstrekkelig opplading osv. Vel, startdagen opprant, og jeg sto klar på startstreken etter noen stressete dager med pakking og funderinger. Men nå var jeg altså klar, selv om sleden veide ca. ett tonn,hadde jeg følelsen av. Jeg trøstet meg med at de andre sledene så like tunge ut, og at jeg i hvert fall hadde supergli på sleden.

Graham Kent med 12- spann sh startet først, deretter skulle jeg ut, så fulgte Bodil(Hansen), og deretter en tysker. Så gikk det slag i slag, til sammen 17 startende. Klokka 08:04 bar det i vei. Nå skulle jeg få ilddåpen. Teori skulle omsettes i praksis. På forhånd hadde jeg omtrent plaget livet av Bodil med spørsmål om alt mulig. Det eneste målet jeg hadde på forhånd, var å gjennomføre, komme meg i mål med så mange hunder som mulig. Det var vanskelig, ja nesten umulig å legge opp noen kjøreplan på forhånd, da det hadde snødd kontinuerlig en uke på forhånd, og sannsynligvis svært løse spor. Dette viste seg å stemme - det var svært løst, og overvann på alle sjøer og myrer.

Nåvel, starten gikk, og jeg tok fort innpå Graham, men Bodil kom som ei kule og kjørte forbi oss begge. Farten min gikk fort ned, jeg syntes sjøl at det gikk noe infernalsk sakte. Etter hvert kjørte også tysker'n forbi, men jeg så da de andre innimellom, så jeg hadde da kontakt inn til første sjekkpunkt, Flötningen, etter 58 km. og 5t 30. Jeg vannet, og peiset på videre etter en stopp på en snau halvtime. Jeg tenkte at jeg får prøve å henge på så lenge det går. Ferden videre mot sjekkpukt Sågliden var på 30km, men betydelig mer kupert. Og fortsatt like forb… løst. Jeg løp og sparket og dyttet og gikk så svetten rant i strie strømmer,sjøl om jeg etter hvert ble nokså lettkledd. Passerte tysker'n underveis, han hadde funnet ei vannkilde og kom på at han skulle fore. Castor begynte å halte en 4-5 km før sjekkpunktet, og da tok tysker'n meg igjen, men han ville bare ligge bak. Han ble lettere sjokkert da han skjønte at jeg hadde tenkt meg videre over fjellet mot natta, og lurte på om vi ikke kunne kjøre sammen, han følte seg svært utrygg på fjellet sa han. Joda, det kan vi vel. Kom til Sågliden etter 5t. Vannet og snacket med det for anledningen spesialkomponerte turboforet. Fant ut at Castor måtte settes igjen, kunne ikke ta sjansen på å kjøre videre med ham, dessverre, han er en svært god hund med ledertakter, tross sin unge alder(3 år). Christer Afseer kom tøffende in på sjekkpunktet ikke så lenge etter oss med sine åtte malamuter. Graham og Bodil startet først ut her også, og Christer tøffet videre hakk i hæl. Dermed pakket tysker'n sammen og forsvant han også. Jeg dro også videre omtrent samtidig etter halvannen times hvil. Bakkene opp på fjellet fra Sågliden var turens bratteste. Noen steder måtte man legge skuldra i og dytte (pes). Kjørte forbi Christer oppå fjellet mens han satte på sokker. Det hadde klarnet opp og var omtrent vindstille, så det var en fin tur over fjellet om kvelden. Så ikke så mye til de andre, bare et fjernt lys nå og da. Christer hadde jeg ristet av meg for en stund, trodde jeg. Vel nede av fjellet gikk sporet langs en vei et lite stykke, og det var elgtråkk overalt. Hadde hjelp av en elgkalv også et lite stykke ! Mens jeg kjører ved siden av veien, ble jeg plutselig vâr en susende lyd ved siden av meg. Jeg satte lyset mot lyden, og kikker rett i åtte par malamuteøyne som kom i hundre langs veien! "Är spåret där inne?" er det en som roper. "Fa… jag har jagat älg- j…a idioter!" Joda, der var Christer igjen, og han la seg på hjul bak meg opp bakkene mot Höstliden . Det var laangt og bratt og mitt spann måtte virkelig ta i oppover, samtidig som muttene kom spaserende uanstrengt oppover og stresset meg skikkelig. Til slutt måtte jeg bare gi tapt, og ba ham kjøre forbi. Da tror jeg pulsen var nærmere 300. Han sto bare uanstrengt bakpå sleden og sparket, mens jeg måtte løpe som en gal for å holde følge. Snakk om "Fur wheel drive"! Ved elve- og veikryssingen ved Idre sto Trond og ei til som "løypeposter" så jeg stoppet og slo av en prat. Dermed forsvant muttene. Det var bare to mil igjen til sjekkpunktet, og jeg var veldig sugen på å nå dit før jeg stoppet selv om det var snakk om to tunge mil, og vi begynte å bli nokså slitne både hundene og jeg. Fikk også litt problemer opp berget, men ikke verre enn at vi kunne sige videre. Tysker'n hadde gitt seg og var i ferd med å legge seg midt oppi lia der. Jeg kjørte helt inn til sjekkpunktet før jeg stoppet. Ga hundene mat og sov tre timer sjøl. Graham, Bodil og Christer dro selvfølgelig ut først, og jeg var heller ikke så langt etter på morraskvisten. Fikk i hundene litt vann, før vi dro ut etter ca. fem og en halv times hvile.

Det gikk en stund før det løsnet, men det gikk da framover. Nådde igjen Bodil etter en stund, og vi ble kjørende sammen resten av dagen. Vi hadde nok en tøff etappe foran oss, vi skulle over fire fjell med dertilhørende stigninger. Avstanden til neste sjekkpunkt var 67 km. Løst og bratt, men fint vær og fin natur gjorde det hele litt lettere. Bodil fikk en bråstopp inne i fjellheimen der, da hele spannet kastet seg over et herlig elgkadaver like ved løypa. Fint med litt ekstra snacks! Vi gnudde på hele dagen, snacket et par ganger, og kom omsider fram til sjekkpunkt Røret ved solnedgang etter 13-14 timer på sporet. De to som lå foran oss i løypa hadde reist ut like før vi kom inn. Jeg må si at det ikke var spesielt fristende å starte på de siste ni milene igjen, men det bar nå allikevel ivei igjen etter to og en halv time. Temperaturen krøp stadig nedover, og lå nå stabilt på et par og tredve. Nådde igjen Bodil enda en gang, og vi bestemte oss for å like godt kjøre sammen inn til mål og dele plasseringen. Tysker'n hadde allikevel brutt, så det var ingen bak oss som truet, og gapet forover var såpass stort at vi hadde ikke noe særlig håp om å kunne forandre så mye der. Dermed ble det slik.. Stoppet så vidt og snacket på siste sjekkpunktet, vi regnet med at de siste fem milene skulle gå greit, flatt terreng og sikkert gode spor nå som det var såpass kaldt. Den gang ei. Like nord for Århovdtjønna ble det bom stopp. Greit, da sover vi litt. Vi la oss bare i klærne oppå sledene. Bodil lå rett ut som hun solte seg, men jeg syntes det var litt ubehagelig med det lille snødrysset som kilte meg i ansiktet, så jeg krøllet meg sammen og la labben over ansiktet. Våknet etter en time og frøs. Måtte gå sammen med hundene bra lenge før de kom i gang igjen, og da var det om å gjøre å ikke stoppe, men holde siget oppe for ikke å få parkering igjen. Skuffelsen var enorm da vi i grålysningen kom ut på Femunden og oppdaget at det ikke fantes spor der! Det var rett og slett ikke kjørt opp. Vi så at Graham og Christer hadde satt kursen mot land , men er det noe sted det er mye overvann er det nettopp ved land så vi peiset på etter beste evne midt etter der som sporet skulle ha gått. Parkering igjen. Etter hvert kom vi inn på et gammelt scooterspor, og fulgte det sørover. Det samme sporet hadde også de to andre funnet. Det var løst, men heldigvis ikke så verst med overvann. Så etter nærmere tolv timer kunne vi se to personer utpå isen ved Femundtunet. Det var Ann og Trond som ventet. De hadde egentlig bare godt av å fryse litt, de som hadde ligget godt i hver sin saccosekk og spist popcorn og sett video mens vi sleit i sporet om natta!

Gleden var stor da vi passerte målseilet litt før klokka 15 torsdag etter snaut 55 timer på sporet. Jeg var så utrolig glad for å ha gjennomført uten egentlig å ha hatt noen store problemer. Jeg lærte mye på turen, og vil nok forandre på en del neste gang, for en neste gang blir det, sjøl om det var tøft iblant underveis. Veldig fornøyd og imponert over hundene som klarte seg så bra. De ble noe sårføtt, men det hadde jeg nok unngått mye av hvis jeg bare hadde husket på å få med meg potefett! Er også svært tilfreds med sleden- En Bewe Ultra fra Frank Nollert i Trysil. Den har jeg ingen betenkeligheter med å anbefale.

Det er bare så synd at ikke flere nordmenn er med og kjører dette løpet, og da især folk fra Huskyklubben. Løpet er nok (iflg. Bodil) atskillig hardere enn Femundløpet, iogmed at du ikke har anledning til å verken legge ut depoter eller gå innendørs. Alt du trenger på turen må du ha i sleden ved start. Men dette bør ikke avskrekke noen allikevel. Det er da plenty av folk i huskyklubben som har tilstrekkelig fjellerfaring til å gjennomføre dette løpet-eller hva? Neste år håper jeg det er flere som har anledning til å bli med. Ta den utfordringa folkens, vi kan da ikke være bekjent av det nesten bare er svensker og tyskere som "tør" å stille opp! Dette er et løp kun for renrasede polarhunder, og for at det fortsatt skal være det, trengs det større deltakelse.

Det har i hvert fall gitt meg mersmak, så klarer jeg å få til et spann neste år, stiller jeg garantert opp!

God sommer!

Hilsen Jan Jensen