Med Bodil Bakken og Geronimo, Nanok, Litkja, Raisa, Idaho, Debbie, Zarek, Blizzard.

Mandag 9. mars, og bilen er igjen pakket med alskens hunde og turutstyr. Sleden er godt festet på taket og alle 8 av våre 8 voksne Siberian Huskyer er på plass i sine rom på pick-up’n. Trond er på plass i førersetet og jeg, med magen full av sommerfugler, sitter vel fastspent ved siden av.

Nå er vi på vei. Til Drevsjø, til gjestfrie Ann & Jan Jensen på Klarelven’s kennel, og til kjørermøte for Techni-Cal Trail (300 km.) på Femundtunet.

På Drevsjø står jeg ovenfor valgets kvaler. Jan tilbyr seg å låne bort en litt lettere slede, og etter mye fram og tilbake, om og men, takker jeg ja til tilbudet. Jeg gjør noe man egentlig aldri skal gjøre før man drar til fjells eller drar ut på løp - dra ut med nytt og ukjent utstyr (noe man i aller høyeste grad kan kalle sleden - da den var et prøveeksemplar av typen).

Tirsdagen opprant med mange kuldegrader og sol. Vi måtte grytidlig opp for å ordne siste rest av pakkingen og å rekke og spise en god frokost før min start - kl. 08 38 på morgenen. Ikke lett å sitte ned å spise når det er tusen ting som bør sjekkes før start (selv om de tusen tingene er gjennomgått og sjekket for `nte gang).

Grunner fælt på valget av slede, og enda mer på valget av sledebelegg. -Vil kulda holde seg gjennom hele løpet....? Vanner hunder, studerer kart (enda en gang) og så er det bare å dra bort til startområdet.

STARTEN går og jeg som nest sist av 18 deltakere. Starter med Nanok og Geronimo som ledere. Hunda er kjempetente og synes det tydligvis er råmoro å få komme ut på løp igjen. De kjenner seg igjen fra løpene de deltok i på NSHK’s vintersamling for under to uker siden (starten av løypa følger nemlig samme trasè som under vintersamlinga’s Huskyløp).

Etter noen få mil har jeg passert alle de andre ekvipasjene. Beundrer de som har lagt ut på disse 300 km. på ski med en hund og pulk....

Koser meg skikkelig der jeg står bak på sleden. En nydelig solrik vinterdag, harde fine spor og bikkjene som går så bra...Det går unna...raskere enn jeg egentlig hadde tenkt, men velger å la hundene bare gå. De har tydligvis funnet et tempo de trives i, og de "vet" hvor langt de skal - for vi snakket om erfaringene fra Femunløpet på morgenen av...

Første stopp tar vi like før grensa (til Sverige - løpet starter i Norge, inn i Sverige og tilbake til Norge).

Bikkjene får litt snack (mat), noe de ikke har noe imot. Og jeg snacker meg selv - noe jeg egentlig driver med hele tiden... Jeg har nemlig med meg noen uimotståelige kaloribombeposer - bestående av marsipan, nøtter og sjokolade....

FLØTNINGEN er første sjekkpunkt, etter kjørte 72 km. Har brukt i underkant av 5 timer. Brukbart.

Hunda blir besiktiget og undersøkt av veterinær Ingrid W. Haugbjør, bikkjene får mere snack, jeg fyller opp fòrdunken i sleden med vann og så er det videre. Forlater veterinær, kontrollfunksjonærer og min blide handler med sikte mot Lövåsen i grannelandet.

Etter at vi passerte riksgrensen, skulle vår løype kùn følge kryss (x) merkede scooterløyper inne i Sverige. Enkelt å finne fram skulle man tro (dèt ble iallefall presisert på kjøremøtet), men dog - et virvar av løyper som ikke var nedtegnet på kartet gjorde at man i det store og hele stadig var uviss på om man var på riktig vei.

Vi ble opplyst (på kjørermøtet) om at vi ikke skulle kjøre på løyper med forbudskilt for snøscootertrafikk. Så da jeg kom til et løypekryss med dette skiltet på løypa rett fram, tok jeg det alternativet som var igjen - til høyre. Ca. 1 km. oppe i løypa kom et tilsvarende skilt.... så hva skulle jeg da gjøre? Sterkt tvilende valgte jeg å kjøre videre i samme løypa. Så møtte jeg en snøscooterkjører, og nå byttet tro og tvil om hverandre om løypevalget mitt. Det var lite fristende å snu - ettersom vi nettopp hadde forsert en meget lang og bratt nedoverbakke, og det var flere mil tilbake til krysset....

Etter en del km. til, fikk en da endelig bekreftelse på at en var på rett vei. Pil til Grövelsjöen - og jeg kunne sukke lettet ut. En meget sterk og laaang stigning fikk meg til å synes synd på pulkkjørerne som ville komme etterhvert. Det var nemlig sååå innmari laangt og bratt.

Endelig oppe var det grei trasè videre mot Grövelsjöen, så det ut som. Problemet var bare å finne hvilken av stikkveiene som førte til neste sjekkpunkt. Kartet fòr ut og inn av sledeveska ved hvert kryss, og til slutt fant jeg da et skilt (liggende på snøen) som pekte mot det forgjettede.. Okey, sa jeg til hunda og fulgte anvisningen. Opp på fjellet bar det, og det var deilig å bare kunne nyte synet av alt det hvite som lå og badet seg i kveldssola. Humøret var på topp, hunda fortsatt i fin driv - og vi nærmet oss sjekkpunkt Lövåsen. Gjorde en svipptur (?) bortom et alpinanlegg før vi kom oss på riktig trasè igjen.

Nede ved veikryssninga ved Lövåsen ventet min handler (hjelpemann) Trond, som kunne informere om at det kùn var noen hundre meter igjen til sjekkpunktet.

TRE kvarter tok de få metrene meg!!! Inga merking og mørkt var det blitt gjorde at jeg var bortom et hyttefelt og gjorde noen runder i diverse skiløyper før jeg - lettere på krigsstien - kom til sjekkpunktet...

Nå hadde vi kjørt godt over 110 km. (med alle turene hit og dit) og brukt rundt 9 timer, så bestemte meg for en litt lengre pause. Hunda fikk vanning og snack, og jeg tok for meg av medbragte brødskiver.

Bestemte meg så for å forsere Grövelfjellet, før en evt. lengre hvilepause.

For å komme opp på fjellet måtte jeg kjøre en ny trasè som ikke var avtegnet på kartet. Så for hvert trasèkryss framover, ble det stopp for gransking av kartet. Hvor var vi - og hvor skulle vi?

Mine hjelpsomme lederhunder benyttet ikke muligheten for hvile, men til å prøve alle mulige retninger å dra i - for å hjelpe hu mor med valgets kvaler. Så det ble en del "rundkjøring" ved hvert kryss.

Godtroende mush’et jeg hundene opp fjellet, men hvor endte vi? Jo, midt i et skitrekk igjen!

Tilbake til utgangspunktet og videre mot Grövelsjöen. Så fant jeg da endelig rett avkjøring, godt merket.

Og en durabelig bratt oppoverbakke mot snaufjellet (den bakken stoppet for godt en del spann senere, skulle det vise seg). Nå var det blitt skikkelig mørkt og vinden rusket på ganske kraftig. Etterhvert kom stjernene fram og nordlyset blafret over himmelen. Det ble en skikkelig fin kveldstur over fjellet.

Men fjellet tok slutt, og nedover en svingete humpete trasè bar det - mot de dype mørke skoger igjen.

Tok oss en pause mellom furuleggene, og snacket hundene og meg selv.

Ved Idre skulle jeg /vi få en ny ekstratur. Skulle bare ta av og krysse elva, men ingen merking gjorde at jeg fortsatte på det sporet jeg lå på. Men inne i Idre sentrum skjønte jeg noe var galt, så det var bare å snu igjen. For sikkerhets skyld fulgte jeg og hunda land på motsatt side av elva - for da måtte vi jo nødvendigvis finne sporet?

Hunda fungerte helt topp gjennom hele dagen og kvelden. Og de hadde et fint driv ned mot Idre. Men når km. på km. med motbakker møtte de etter Idre begynte de å kikke bakover på meg. Så vi forserte de verste oppoverbakkene før jeg bestemte at nå skulle det bli en lengre hvil. Hunda likte stoppen, men selv om jeg trodde de kanskje ville legge seg med en gang - så gjorde de ikke det. For de fulgte nøye med på alle forberedelser med matlaginga, og inntok med stor iver måltidet sitt før de rullet seg inn i seg selv. Jeg selv fant fram soveposen og la meg på toppen av sleden. Klokka var 01oo på natten og det var over et halvt døgn siden starten.

ETTER 5 timers hvile var det opp for å kjøre videre. Hunda virket greie med et lite unntak av Geronimo, som virket å ha blitt litt stiv av pausen. Byttet han ut med søsteren Litkja som leder. Etter forholdsvis rolig kjøring kom vi til det tredje sjekkpunktet på Drösbäckan, ca. halv åtte på onsdags morgen. Der ble jeg møtt av Trond og primus motor for Techni-Cal Trail, Rune Nilsen. Rune var overrasket over hvor pigge alle hunda var (Geronimo våknet kvikkt til igjen). Ellers fikk jeg melding om dårlig vær i vente, så det var best jeg kom meg over fjella så fort som mulig. De fjellovergangene som det var advart spesiellt mot på forhånd kunne være skikkelig tøffe. Så det ble en kort pause med vanning av hundene, og etterfylling av vann i frysebagen (til hunda) og egne vannflasker.

190 km. tilbakelagt på 22 t 40 min - 110 km. til mål. - Og lite visste jeg da om at jeg skulle bruke 36 t på de neste 6 - 7 milene.

Utrolig, hunda gallopperte pinadø ut fra sjekkpunktet. Like etter sjekkpunktet passerte vi en flokk med reinsdyr, noe hundene ikke afiserte seg av i det hele tatt.

Istedenfor nydelig vintervær og godt hardt spor, som vi hadde i går - tetnet det nå til og begynte å blåse litt. Mot Drevdagen hadde vi skikkelig motvind og sporet var føket igjen. Hundene vasset i snø til oppunder buken, og etterhvert ville ingen av lederhundene gå foran lengre. Raisa ble satt fram som singel leder. Men hun ble veldig usikker av å aldri ha noe spor å gå etter, så til slutt ville heller ikke hun.

Så vi tok en liten pause og lurte veldig på hvordan det ville bli over fjellet.

På tur over første fjellpasset fikk spannet ny leder, Bodil, en lydig leder som går tross dårlige spor. Måtte vekselvis gå og krabbe oppover i snøhavet foran hundene - som nå begynte å få det tungt.

På toppen traff vi Femundtunet’s Joost på snøscooter’en som var ute for å sjekke hvordan uværet herjet med fjellet før vi kjørerne kom. Han mente været ikke var verre enn at det skulle gå greit å passere også de neste to fjellpassa. Han hadde nettopp kjørt over der, så med godt mot la vi av gårde videre for å komme oss raskt over fjellpassa. Bare ca. 45 km. til så skulle vi være nede i lunt terreng igjen.

Vi kommer oss greit over og bort til neste fjellpass, der møter vi VEGGEN. Ei skikkelig kneik som er føket fullstendig igjen. Jeg må gå foran å tråkke opp vei, så må jeg tilbake og hjelpe til med å dytte opp sleden. Så foran å tråkke vei - slik karrer vi oss opp meter for meter til vi endelig er oppe. Foran nå er et parti med greit terreng før løypa påny bender oppover fjellsida igjen. En Laaaang bakke!! Her er all sne avblåst, så her nytter det ikke å gå foran å lage spor.

Litkja vet ikke helt hvor hun skal gå, og viker hele tiden for vinden som kommer fykende rett imot.

Egentlig burde jeg gått foran og ledet henne riktig vei, men jeg må gå bak å dytte sleden. Så jeg får testet formen min med å springe foran å rettlede Litkja på rett kurs, for deretter å springe bak og dytte. Etter et utrolig strev er vi endelig oppe.

Vi fortsetter med meg og kartet foran og kommer oss nesten over det andre fjellpasset - da er det som om været kaster seg over oss. Det er plutselig NULL sikt, så jeg og spannet må bare forholde oss rolige. Står og speider etter X-merkene, for evt. å kunne skimte de mellom vindkastene. Men nei, ingen kryssmerker var å se, og jeg ville ikke fortsette etter kompasskursen alene. p.g.a. de stupbratte fjellsidene som IKKE er nedtegnet på kartet vi fikk utlevert på kjørermøtet (snøscooterkart)...

Fant ut at det var best å vente på kvelden, kanskje været ville stillne av da? Klokka var bare 14oo.

Hundene rullet seg sammen og blåste ned med en gang - så de nesten ikke syntes. Jeg satte meg inn i fjellduken min, i le av sleden. Skikkelig ergelig ettersom jeg visste det bare var noen få 100 metere til vi alle kunne være i trygghet nede i skogbeltet mellom dette og tredje fjellparti, og der ville det vært fin le så man kunne legge seg til. Noen timer senere kom Joost på tilbaketur. Håpet han visste vei ned, men han turde heller ikke fortsette.

Så sto vi der da, som i et lite "rom" der oppe på fjellet. Det begynte å li mot kveldinga og mørket, men været ble ikke noe bedre. Etter en god stund kom engelske Graham med sitt 12 spann Siberian. Han hadde GPS (satelitt navigasjonsutstyr), så han tok ut kurs som vi skulle følge ned. Hiiiya sa jeg, men ingenting skjedde med mitt spann.....Jeg hadde vært så lenge oppe på fjellet at ankeret lå under et hav av knallhard snø. Så brukte et par minutter på å få det løs - og borte var både Joost med snøscooteren og Graham med 12 spannet. Og ikke antydning til spor var å se etter dem. Ingenting!!! Det var bare å slå seg til ro der oppe. Hunda fikk litt kjøtt hver før de rullet seg sammen og ble borte under snøen. Vinden pisket og slo så det var umulig å få opp noe telt. Så inn i soveposen bar det, med Dominatorsko, Scooterdress, hodelykt og det hele. Og alt dette bare MÅTTE jeg få lirket fjellduken over og rundt, for deretter å sette meg i le av sleden. Enkelte av hundene hadde tatt plass på lesiden av sleden og ble ganske så sure da jeg begynte å dytte de unna for å få plass selv. Resultatet ble at de lå så og si oppå meg alle sammen i en haug - og et nydelig linesurr.....

Så satt jeg der nede i fjellduken og hørte vinden rive i duken. Jeg turde ikke legge meg til å sove, i tilfelle vinden ville pakke ned hele meg og hunda med - i snø. Gløttet ut jevnt og trutt for å sjekke at alt var ok med hunda.

Etter å ha ligget værfast i 12 timer begynte vinden å løye såpass at jeg besluttet å fortsette videre. Og nå var det masse dypsnø å fortsette i. Jeg måtte gå foran for å brøyte og å finne vei. Vi kjørte trekkspill...

Jeg komanderte stå på lederhunden mens jeg var framme og brøytet vei, noe hunda bak ikke fikk med seg - så vips var det 8 "lederhunder". Så vasset jeg fram noen meter mens hunda krøket seg fram med linene rundt ALLE beina, dernest var det å gå bakover igjen for å ordne opp i hunder og liner og.....

Foran påny for å brøyte spor videre, og slik gikk det - km. etter km.

Ikke var det flere X kryss å se heller. Bestemte meg for å stole på kompasskursen videre ned fra fjellet.

Klokka var ca. halv åtte da vi endelig kom ned i skogbeltet, og nå skulle vi ikke være langt unna løypetrasèen. Noen hundre meter unna etter mine beregninger, så vi kavet oss videre.

Det var kommet enorme mengder snø i løpet av natta så jeg måtte først gå foran for å finne et spor gjennom bjørkekrattet. Vadet i snø til langt opp på lårene. Så tilbake for å dytte sleda (den var...tung).

Stoppet opp noen minutter for å gi hunda og meg selv litt fòr. Var ved godt mot, for vi var jo snart borte ved løypa. Fortsatte å kave oss framover, sakte men sikkert. Et sabla slit. Besluttet til slutt å slippe hunda, da et 8 spann ble et FOR langt slep å tukle seg gjennom krattskogen med. Etter noen timer, hvor jeg tråkket vei for deretter å gå tilbake og selv dra sleden (et umenneskelig slit) lurte jeg på hvor det var blitt av løypa? Festet hunda, og gikk på befaring for å finne løypa et eller annet sted. Og fant den da. Oppdaget at jeg hadde foretatt en pararellforskyvning når det gjaldt kart og terreng, og at hunda/sleda befannt seg ca. 1 km. unna løypa.

Lurte på hvordan jeg skulle klare dette? Egentlig umulig å dra seg gjennom bjørkeskogen - som var tettere enn noengang. Like umulig å komme seg opp den råbratte lange fjellsida tilbake opp på fjellet igjen. Til det var sleden for tung. Hele situasjonen så temmelig håpløs ut. Skrev en beskjed i snøen om at jeg ville hentes ut. Håpet at noen av spannene bak så beskjeden og kunne gi melding, så jeg fikk en eller annen til å hjelpe meg opp av det sabla snøhølet.

Satte meg til ved sleden, fant fram Optimusen og laget mat til meg og hunda. Trodde egentlig ikke at noen vil finne min beskjedne beskjed i snøen, så besluttet å ta meg opp på fjellet på egen hånd. På en eller annen måte. Først måtte jeg kave meg gjennom dypsnøen for å lage spor opp på fjellet. Deretter tilbake for å begynne å bære utstyr fra sleden og bort til foten av fjellet. Måtte gå tre turer før jeg til slutt fikk med meg spannet og en meget lettere slede. Så var hele røkkelet ved foten av fjellet. Nå var det bare opp den ..å så lange bratta....Løp sammen med lederhundene opp til toppen. Hadde ikke akkurat lett treningstøy på meg, så hjertet holdt på å hoppe ut av kroppen - kjentes det ut som. Ankret fast hunda. Så var det tre nye turer opp og ned for å hente utstyret som lå ved foten av fjellet. Etter 17 timer, med tildels blodslit fra jeg ankom bjørkeskogen, var jeg endelig oppe på Techni-Cal Trail løypa igjen. Utrolig deilig!!!!

Nå var det bare å kjøre på, for andre hadde brøytet spor. Etter en stund møtte jeg Joost og Oddan på snøscooter. De hadde fått vite om beskjeden min i snøen og kom for å se etter meg. Like etter kom et helikopter (den svenske redningstjenesten med varmesøkende kameraer) svevende over fjellet.

JØSS- HVA hadde jeg stellt i stand????

Løpsregelementet tilsier at det skal settes igang søk hvis det har gått mer enn 24 timer siden siste kontakt med en deltaker. Så det var vel naturlig at folk begynte å lure på hvor jeg hadde blitt av.

Men helikopter var dog litt alvorlig...

Lensmannen i Engerdal hadde beordret ut helikopteret fordi det var svært vanlig i de fjellstrøkene jeg hadde befunnet meg i - at vinden rett og slett valgte å jevne ut et område. Så redselen for at jeg var DREVET ned av snøen var visst stor.

De siste milene inn mot fjerde og siste sjekkpunkt , og inne i mor Norge igjen, gikk fint. Hunda gikk bra igjen da de hadde en noenlunde løype. Like før siste sjekkpunktet begynte vinden å øke på igjen, og jeg tenkte på hvor hardt den ville ta bortover de åpne myrene og inn til mål. Vind orket jeg ikke mere av da, så bestemte meg for å bryte ved det sjekkpunktet.

Ved sjekkpunktet ble jeg møtt av Trond, Jan og løpsarrangører som lurte på hvor jeg var blitt av. 50 km igjen til mål - og jeg valgte å bryte. Hunda skjønte ikke helt at det ble stopp der, for nå var de på kjente trakter - og veien til mål kunne de...... Men da hadde hu mor fått nok av vær og vind og strabasiøse timer, så hu sa takk for seg. Men hvisket at vi skulle ta en sledetur en annen dag! Trond og Jan tok elegant over hunder og utstyr, mens Ann forbarmet seg over meg.

Det var en merkelig følelse å plutselig sitte i en bil igjen...

Vel innstallert hos Ann & Jan fikk jeg meg en deilig varm dusj - og en drivende god middag. Etterpå spratt champagnekorken i været, og vi skålte alle fire for mine både flotte og strabasiøse døgn på fjellet.

SUM SUMARUM fikk jeg oppleve en av årets flotteste sledeturer, med vinterfjellet badet i måneskinn og nordlyset blafrende over himmelen - og et upåklagelig hundespann!

Senere fikk jeg se moder natur i hvitøyet og oppleve hennes lunefulle humør. Og hvor lekende lett hun kan fjerne deg fra jordens overflate hvis du ikke følger hennes spilleregler. Hun viste meg en kraft med sitt uvær som jeg aldri -aldri- har vært ute for før, og som jeg fikk et helt spesiellt forhold til. Helt alene, midt oppi det hele - det var sterkt.

Av hunda lar jeg meg imponere. Hvor uutømmelige krefter de har iboende i seg. Hvor lett de tilegner seg de ulike forhold. Man blir påminnet om hvor mye de kan lære, og hvor bra de kan gå - bare vi tilrettelegger det for dem. Gir dem en reall sjans.

Hunda skal ha all ære for at jeg hadde en nydelig tur første dagen, og at vi til slutt kom oss over det siste fjellpartiet med alt det innebar.

Dette var mitt første konkurranseår, og mitt andre langdistanseløp. Techni-Cal Trail er et flott løp for alle som ønsker å delta i et langløp, enten de har en eller ti hunder. En stor fordel er det selvfølgelig å ha orienteringsevne, retningssans og fjellerfaring. Løpet gir masse ny erfaring og lærdom både om en selv, om sine hunder og sitt hundehold. Og ikke minst -en kjempeflott opplevelse!!

Anbefales virkelig!

.....Og neste år, da skal jeg.......