I denne rasen (som en del andre raser) er det mye typeforskjeller ute å går Høye, lave, kraftige, spinkle, mye pels,lite pels, mye vinkler,lite vinkler osv.. De som er nye innen rasen har kanskje lest/hørt betegnelsene showhusky/ racinghusky og lurer på hva dette dreier seg om. Er ikke en Siberian Husky en Siberian Husky? For så vidt. Men ikke helt. Tenkte å prøve å forklare litt rundt disse tingene, og litt om bakgrunnen for typeforskjellen vi finner på Siberian Husky rundt om i verden i dag Jeg har skrevet om lignende temaer her og der før, men det er en stund siden sist i Huskybladet. Har derfor etter beste emne prøvd å sammenfatte litt historisk bakgrunn, spesiellt fra rasens hjemland USA og litt om ståa slik jeg ser det. Det er fritt fram å ha andre meninger!

Siberian Husky er på verdensbasis en svært utbredt og populær hunderase. Den er i en rekke land en av de mest tallrike rasene på utstilling (f eks Spania) Her i Skandinavia er den ganske liten (Men så er jo våre land ganske små også, så registreringstallene må selvfølgelig sees i sammenheng med dette.)

Friluftsfamilien med sin turhusky, og den innbitte villmarkingen og hundekjøreren (de som fortsatt måtte ha renrasede siberians) har her til lands som regel liten interesse av utstilling, de synes endatil det er noe fjas. Og de synes det er merkelig at noen kan ha hundeutstilling som hovedinteresse med sitt hundehold, har ikke sjelden en foraktlig kommentar på lager om dette.

Faktisk er det i den store sammenheng vi i Skandinavia som er de avvikende, vi som stort sett kjører med hundene våre. Riktignok er det ikke så mange som kjører løp med sine Siberians som man kunne ønske, men de aller fleste huskyeiere er friluftsfolk som skaffer seg rasen for å bruke den som trekkhund på turer i skog og fjell.

Størstedelen av verdens Siberianpopulasjon har aldri hatt sele på og kommer aldri til å ha det heller.. De er kose/familiehunder og utstillingshunder, uten at noen ser noe galt i det. Det er slik de kjenner rasen. Og hundene lever i alskens strøk man ikke forbinder med polarhunder: Hawai, Australia, Sør Afrika, Brasil, Thailand, Taiwan you name it I alle verdenshjørner finner man dem. At Siberian Huskien engang var en berømt sledehund og følgelig en brukshund, nevnes kanskje under rasepresentasjonen i BIS ringen. Noen tror kanskje sågar at det fortsatt er slik.( Nå skal det tillegges at i en del av disse landene faktisk også arrangeres korte vognløp for de spesiellt interesserte.) De fleste har hørt den legendariske fortellingen om Balto og Seppala og hele pakka, og det er selvfølgelig eksotisk. Ikke alle hunderaser har slike heltebragder i sin historie! (bortsett fra at Togo og Balto hadde blitt hivd ut av de fleste utstillingsringer som fullstendig utypiske i dag)

Andre eier Lundehunder uten å jakte Lundefugl, Lapphunder uten å skulle gjete rein eller Retrivere uten å dra på andejakt.Slik er det i hundeverdenen. Men selv om de fleste hundeeiere ikke bruker hunden sin til det den opprinnelig var skapt for, har de forskjellige rasene heldigvis alikevel entusiaster som forsøker å holde den respektive rases bruksområde i hevd, slik at også fremtidige interesserte hundeeiere kan oppleve den unike gleden i å se en hund i arbeide i sitt rette element.

I de fleste land avles mange Siberian-valper uten noe særlig mål og mening. Det at det er så koselig å la tispa ha et kull valper, appelerer til mange. I en del land har man endatil kjempeproblemer pgr. "Puppy-mills" altså "valpefabrikkker", som avler en masse valper av forskjellige raser som siden blir solgt fra vinduene i zoo-butikkene. Det er ikke vanskelig å forstå at folk kan forelske seg i en lodden huskyvalp som titter på dem bak en glassvegg! At hundene er vakre og valpene så skjønne, er faktisk ikke bare et fortrinn for vår rase sett i denne sammenheng. . Masse folk skaffer seg Siberians og andre polarhunder uten å ane noe om dem, og man har i USA (og sikkert mange andre steder også) store omplasseringsproblemer med bl.a Siberian Husky og Alaskan Malamut. Folk aner ikke at det lille nurket blir en hund som graver opp hagen, stikker av, dreper naboungenes kjælekanin og masakrerer nabolagets katter, er vanskeligere å dressere enn mange andre hunderaser, røyter masse pels osv. Over hele USA (og andre steder) har man såkalte "Siberian-Rescues" der frivillige tar seg av hundene som eierene ikke lenger vil ha, samt hunder fra stengte "puppy-mills". Dedikerte mennesker steller dem og prøver å finne nye hjem til dem.

De seriøse SH-kennelene avler stort sett med tanke på utstilling. SH`en er en meget spesiell hund med alle sine vakre farger og tegninger, øyenfarger og tykke pels.. Pelsstellet er ganske greit i forhold til de mer langhårede utstillingsraser. Ofte blir de satt opp i Grupper og BIS konkuranse. Utstillingsvinnere kan omsettes for store summer.

Fargene er et kapittel for seg, mens man innen racinghundene finner alle varianter av farger og mønstre, har man innen showlinjene stort sett landet på de mest attraktive rød/hvite, grå/hvite og sort/hvite hunder med symetrisk maske og helst uten hvite avtegn på kroppen. Pintoer ansees som usalgbare, selv om det også finnes noen champions av denne fargevarianten. Krysser man med hvite eller pintoer, får de helfargete ofte hvite avtegn og litt for åpne masker, noe man ikke ønsker. Kjente oppdrettere, som Katleen Kanzler, har i artikler påpekt viktigheten av å heller se etter god type og helhet,enn å la seg blende av slående fargene/tegninger da dette tross alt er langt viktigere.Uten at det nødvendigvis når inn der det trengs. I Frankrike ble det nylig opprør på en stor SH-utstilling da en dommer satte opp en nesten kullsort (liksom Balto) amerikanskimportert hund på utstilling. Showfolket ville at den franske SH-klubben skulle annulere bedømmelsen til denne dommeren, men det ble heldigvis ikke tatt til følge. Dagens generasjon huskyeiere vet rett og slett ikke stort om Siberian Huskiens bakgrunn i USA eller hvordan disse opprinnelige hundene så ut.

Pelsen er et viktig aspekt på en polarhund. De opprinnelige Sibir-importene og deres nærmeste etterkommere hadde svært varierende pelser. Hele registeret fra ganske korte og opp til woolie (langhårede med urene konturer). En tjukk pels kan lyve om hvor kraftig hunden egentlig er, og mange av showhuskiene ser kraftigere ut enn de er når pelsen er fønet så den står rett ut, også på beina. Fordi de færreste steder har Sibirs kuldenivå, har løpskjørerene i årenes løp foretrukket hunder med mindre pels enn det som den gjennomsnittelige utstillingshunden har, pgr problemer med for varme hunder.. Dette har gjort at den gjennomsnittelige racinghusky har pels på den korteste enden av skalaen, mange med for dårlig pels. Det som er viktig for at den fortsatt skal kunne kalles polarpels, er at den har tett, bløt underull og god behåring inni ørene.

I USA, rasens hjemland (rasen ble registrert i 1930) registreres nå årlig ca 20 000 Siberians. Av disse er kanskje 1,5 % av det vi kjenner som racing-linjer.. For de få som fremdeles avler etter bruksegenskaper, er målet å få fram hardtarbeidende, raske, utholdne hunder, for det store flertall, de utstillingsinteresserte, er målet å få fram en hund som kan vinne i ringen. Begge leirer hevder å følge standarden….

For de som har lest litt rasehistorie, vet man at hundene ble importert fra Sibir til Alaska for å brukes til arktiske ekspedisjoner, fraktarbeid samt til konkurransekjøring, noe som ble veldig populært i Alaska og siden i Statene og Canada. Og som også de fleste vet, hadde Leonard Seppala med seg disse hundene ned til "lower 48`ths" der mange kenneler etter hvert begynte med rasen. Og de aller fleste kjørte løp med dem. Rasens standard ble skrevet av oppdrettere som var løpskjørere og i mange år enda var det bruksegenskapene som dominerte avlen, selv om mange av de kjennte pioneroppdretterene også begynte å interessere seg for utstilling. Så det henger ikke helt på greip når det hevdes at SH`en er en brukshund,men ikke en løpshund..Skal man bruke dette argumentet må man helt tilbake til Sibir, der var den ingen løpshund, men går man så langt tilbake spillte kosmetiske detaljer heller ingen som helst rolle, bortsett fra enkelte ting som at snuten ikke måtte være for kort, da den kalde lufta som pustes inn må rekke å bli oppvarma før den når lungene. Hundene måtte ha pels nok til ikke å fryse i hjel, klare seg med små mengder mat og gjøre jobben sin foran sleden. De sibirske importene var ganske varierende av type.

Det burde ikke være noen motsetning mellom en løpshund og en god brukshund, de beste løpshundene er som regel de beste brukshundene. Trener man til løp, må man tilbringe timer på timer på sleden, og man utvikler som regel et mer kritisk blikk for hva som gjør en hund til en god trekkhund.

Dog er rasen ikke en sprinthund, så det finnes individer som ikke er raske nok til sprint men som er utmerkede distansehunder. Men det har ingen rot i virkeligheten å tro at en hvilken som helst SH bare fordi den ikke er rask, dermed er en distansehund bare eieren trener den opp.Det kreves mer enn som så.

Det finnes sprinthunder som er for ekstreme, det er det ikke tvil om, liksom det finns ekstremer i motsatt retning. Men de fleste racingsiberians, være seg de blir brukt til distanse eller sprintkjøring, har forfedre som løp på åpenklasse sprintspann. Å løpe på et 16-18-spann i denne klassen , som i USA er ca 4-5 mil, i kanskje 30 km i timen 3 dager på rad, krever svært tøffe løpshoder.

Det som mange har opplevd når de begynner å trene systematisk for løpskjøring, være seg sprint eller distanse, er at showhundene mangler treningstøffhet i tillegg til mangel på fart.. Og skal en hund bli en sterk, utholdende sledehund trengs det mye trening. Dette gjelder desverre også mange hunder av racinglinjer (for det blir ikke automatisk gode trekkhunder fordi om det er racinglinjer på hele stamtavla…) De kan gå bra når høsttreninga begynner, etter hvert er det ikke fullt så gøy lenger Når sleden kommer fram og farten øker, faller de helt i fra. Kanskje trekker de litt, så går de med slakk line en stund, så trekker de litt igjen. . (untatt når et ekorn e.l farer forbi…) Men å hyle, skrike og hoppe for å løpe videre når man stopper, det kan de ofte alikevel.!!

Og selv om man bare skal kjøre på tur, opplever mange at huskien ikke gidder trekke etter en stund.

Også til turbruk er det allright å ha en Siberian som jobber skikkelig, mange drar jo på lange fjellturer med pulk eller slede. Men folk vil også ha en hund som ser ut som og oppfører seg som en typisk Siberian Husky. Dette er et evig dilemma når en skal avle fram en hund med både et spesifikt utseende og gode bruksegenskaper og derfor foretrekker de fleste aktive kjørere blandingshunder.

Tidlige hunder fra kjennte kenneler som Eva "Short"Seeleys "of Alyeska" og Lorna Demidoff `s "Monadnock" ligger bak både bruks og utstillingshunder. I 1955 ble Monadnock`s Pando født, og denne hunden fikk særdeles stor betydning i utstillingsavlen. Om hunden sies det at " det Togo var foran sleden var Pando i utstillingsringen" Det ble en voldsom etterspørsel etter sort/hvite, blåøyde hunder med symetrisk maske.

På 60-tallet eksploderte interessen for rasen, og utstillingsinteressen begynte for alvor å ta overhånd samtidig som alaskan huskien kom på banen og utkonkurrerte den tidligere uslåelige Siberian Huskien i løpssporet. Fra denne perioden begynte rasen for alvor å skille lag linjemessig, utfra om oppdretteren var interessert i utstillingsvinnere eller løpshunder.

Registreringstall for Siberians i USA:

1948: 105, 1963: 1000 1969: 5000 1981 20465, 1990:21 944 1992 26 057 1998: 21 078

Linjene av hunder som ble avlet for kjøring, har blitt kallt racing eller workinglinjer i land der show-linjer dominerer, og her i Europa hvor det var racinglinjer som var mest utbredt inntil for få år siden, kalles hunder fra utstillingskennelene for show-hunder . Det er primært stamtavlene som forteller en om hunden regnes som racing eller showhund, og ikke hundens utseende. De som kjenner rasen, vet stort sett hvilkne kjennte kenneler som regnes som show-eller racingkenneler,.

Det har vært langt kortere generasjonsintervaller på show-hundene, noe som gjør at man skal gå ganske mange generasjoner (20-40) tilbake for å finne de orginale Sibir-importene på stamtavlene, mens man på racing-linjene som regel må et sted mellom 10 og 20 generasjoner. bakover. Man skal som regel også ganske mange generasjoner tilbake på show-stamtavlene før man finner igjen felles forfedre med racinghundene. Krysning mellom show-racinglinjer er lite utbredt., i alle fall i USA

Utifra kennelenes egen annonsering (i tidskrifter, bøker og i dag:på Internet) går det også som regel ganske klart fram hva som er hovedmål i avlen Kjente amerikanske kenneler averterer som regel hundene sine som "show and pet Siberians". Hunder som ikke ser ut til å ha potensiale som utstillingshunder, blir ofte av seriøse oppdrettere sterilisert/kastrert før salg som pets, dette for å hindre avl på uønskede egenskaper. Får show-kennelene henvendelser fra folk som vil kjøre aktivt, henvender de dem gjerne til racing-kenneler.

For noen år siden fantes det fortsatt en del kenneler som maktet å hevde seg både i løpssporet og i utstillingsringen , men i dag finnes det ikke særlig mange av disse i USA eller andre steder. Begge deler krever for mye, så det ble naturlig å konsentrere seg om en av delene. . En del show-oppdrettere kjører selvfølgelig "recreational" (turkjøing) med hundene sine enten med vogn eller slede, dog uten at hundene er løpstestede med meriter å vise til, og uten at bruksegenskapene teller man avler.

Og her ligger sakens kjerne, som de mange som har drevet med kjørehunder så mang en gang (til det kjedsommelige syns noen ?) har presisert: Det aller viktigste egenskapene for en sledehund er det hunden har mellom øra, noe som aldri kan bedømmes i noen utstillingsring. Skal man beholde disse egenskapene fra generasjon til generasjon, må man i avlen selektere på slike egenskaper kontinuerlig. Mangel på mental tøffhet er SH ens største svakhet som trekkhund.

(Ikke til å forveksle med manglende tøffhet overfor omgivelsene,skyhet. Om hunder er sky mot fremmede, kan den alikevel være en topp sledehund. Skyhet har alltid vært tilstede i rasen, men dette er nok i større grad avlet vekk hos showhunden enn hos racinghunden, da man for å få vist hunden fram i ringen vil ha større problemer med en sky hund enn når den kun skal brukes som sledehund. Det med skyhet er også noe en må ha i bakhodet om man selger valper som tur/familiehunder. Skyheten kan komme av både arv og miljø.)

Selvfølgelig kan en ikke forvente at en dommer skal kunne se vilkne hunder som er gode sledehunder i virkeligheten. Det man burde kunne forvente at en dommeren skal se, er de anatomiske detaljer som er viktigst for vår rase utifra en standard som ble laget for å beskrive en utholdende (og rask sammenlignet med de andre polarhundene) sledehund .

Det står riktignok i standarden "trekke lett last i moderat tempo over store avstander" så hva er moderat tempo? Ja det har man diskutert i det vide og brede, men tatt i betraktning de hunder som ble brukt som "mal" når standarden ble skrevet, vet vi at dette var ganske raske hunder, og sett utifra den anaomi standarden beskriver, er det fullt mulig for en Siberian å fremstå som rask uten å miste sin rasetypiskhet.

Standarden for Siberian Husky er ganske romslig, fordi den ble laget for en brukshund, derfor er det f eks ingen begrensninger i farger og tegninger slik tilfellet er for mange andre hunderaser. Ordet "moderat" er hyppig brukt. Følgelig har den blitt tolket i forskjellige retninger. Dommerene har forskjellig kunnskap og interesse, de fleste som dømmer Siberians har aldri sett hvordan en sledehund beveger seg isele, verken i virkeligheten eller på film.

Men de fleste Siberians har som regel noe til felles, de liker å grave, jage katter og å løpe! Også mange showhunder synes det er riktig gøy å trekke, noen få har til og med fremdeles brukbare hoder.Men de er definitivt i mindretall. Pr dags dato finnes det for øvrig 1 amerikansk Champion som har fullført Iditarod og sågar Yukon Quest.

Det finnes nok av oppdrettere med hunder av racinglinjer som ikke har brydd seg med å selektere særlig kritisk på avlsdyr når det gjelder sledehundegenskaper, og for hver generasjon blir andelen gode trekkhunder mindre. Så da kan man selv tenke seg hva som skjer når det har gått 10- 15 og flere generasjoneruten hensyn til bruksegenskaper.. Slik ligger det an for flesteparten av verdens Siberian Huskier idag. Nå er ikke dette fenomenet noe som kun finnes i Siberian-verdenen, langt i fra. På en rekke jakthundraser, f eks settere, finner man klare paraleller. Kraftige, rikt bepelsede hunder på utstilling, og lettere typer hos de som jakter aktivt.

De aller fleste av dagens hunderaser har i større eller mindre grad forandret seg de siste 40 åra, se bare på ryggen til en Schåferhund noen år tilbake, den var faktisk ganske rett!!! At noen siberians kanskje har fått litt for lange bein etter dommerens smak, er vel ikke verre for noe som skal forestille en sledehund enn at noen har så korte bein at de ville drukne i 20 cm nysne. Men primært bør en selvfølgelig tilstrebe seg til å ha rasestandarden i bakhodet når man avler en bestemt rase.

På 70-tallet var det en del show-hunder i Skandinavia, særlig i Finland. Debatten show/racing raste kraftig den gangen, men etter hvert overtok racinghuskien arenaen. Det kom en rekke gode Siberianimporter til Skandinavia på 70-80-tallet, fra alle de mest kjennte amerikanske racinglinjene.( Igloo Pak, Arctic Trail, Yeso Pac, Natomah, Alaskan of Anadyr, Sepp-Alta, Zero )

Man kunne nemlig ikke kjøre løp med noe annet enn renrasede hunder fram til 1985, dette gjorde at det foregikk omfattende selektering på sledehundegenskaper hos Siberian Husky..Hos enkelte oppdrettere gikk det nok på bekostning av rasetypiskheten, men i det store og hele styrket denne perioden rasen som brukshund.

Etter dette forsvant storparten av de aktive kjørekennelene her hjemme, men rundt i Europa har interessen for løpskjøring med SH holdt seg ganske bra.

Etter at karantenegrensene ble opphevet også i Norge og Sverige, kommer europeiske SH-spann opp hit for å trene og konkurrere,europeiske show-huskier blir vist på utstilling her, og det har igjen kommet flere importer fra show-kenneler. Disse gjør det som ventet skarpt på utstilling i samtlige nordiske land.

Vi må ikke være så sneversynte at vi ikke har forståelse for at noen foretrekker disse hundene, det blir nok flere og flere framover. Det er absolutt vakre dyr. Selv om bruksfolk har et og annet å kommentere, liksom showfolk har både det ene og det andre å utsette på våre hunder.. Slik er det i hundeverden, mange mener mye om så mangt. Det er et fritt land og folk har forskjellige interesser og forskjellige smak, og kan avle på den type hund de liker best.. "Verden" har kommet til oss, og det for å bli denne gang. Og den gjennomsnittlige skandinaviske husky-eier ønsker seg en snill, pen hund av brukbar størrelse som kan trekke pulk og slede og bære kløv.

Og glem ikke at verden stort sett ikke er svart eller hvit: Sneversynthet tjener ingens sak. Det finnes tunge klumpete racinghunder og nette lette showhunder, det finnes racinghunder som ikke gidder jobbe og showhunder som har brukbare arbeidshoder. Det finnes snipete kortpelsa lite rasetypiske racinghunder og det finnes malamutlignende, bomsete like lite rasetypiske showhunder. Det finnes flotte, velbygde racinghunder og flotte velbyggde showhunder. Det finnes showkenneler som regelmessig kjører hundene sine og kenneler med racinghunder som trener minimalt.

Men når man beskriver fenomenet med utstillings/brukvarianten generellt, må en tross alt ta utgangspunkt i hva som i store trekk kjennetegner gruppene.

I andre land lever de utstillings eller løpsinteresserte stort sett i adskillte "verdener". På kennelklubb-utstillinger er det for det meste show-hunder, på Spesialklubbenes utstillinger dukker racinghundene opp. Man er medlem i forskjellige slags klubber. Man foretrekker forskjellige dommere. Man har forskjellige "oppdretterguruer" Man refererer til forskjellige topphunder innen rasen. I racingkretser er det berømte lederhunder hos kjente kjørere eller hunder som beviselig har gitt gode sledehundavkom. I utstillingskretser er det hunder som har vunnet Best in Show på store utstillinger og produsert flest mulige championavkom.

NSHK og nabolandenes raseklubber har i alle år vært drevet av huskyeiere med interesse for kjøring, og i tillegg til karantenen, har det gjort at racinghundene fortsatt dominerer Skandinavia. I England finner vi en liknende situasjon. Her finnes fremdeles "dual-purpose"-siberiankenneler som både får fram utstillingsvinnere og vinner løp med de samme hundene. Men om et par år åpner selv England grensene, så da blir det nok forandringer der også.

Mange dommere synes det er sørgelig stelt med rasen her hjemme, og så mye bedre alle andre steder der man ser vakre showhunder Og sett fra dommerens ståsted er det selvfølgelig ganske mye som kunne vært bedre her hjemme. Folk kan ikke engang stelle og vise fram hundene sine.

Men er situasjonen egentlig så veldig sørgelig? Det finnes hundretusenvis av showhuskier i verden og noen få tusen racinghuskier. Noen få hundre her hjemme. At det fremdeles finnes Siberian Huskies som beviselig kan utføre det de var skapt til opprinnelig, i virkeligheten og ikke bare på papiret, synes jeg er noe å ta vare på og være stolt av. Det er nemlig absolutt ingen selvfølge i rasen i dag.