Atter engang kunne diverse hundebiler fulle av Siberian Huskier i alle aldre og fasonger, svinge inn på Femundtunet ved Drevsjø. Endelig var tiden inne for årets "husky-høydepunkt", Vintersamlinga til NSHK. Kong Vinter hadde vært knøren med snøen atter engang, men på Drevsjø var det da heldigvis noe som lignet på vinter. Alle hytter var fyllt opp i år, så noen strevde litt i siste liten med å finne husrom. Men det ordnet seg det også.

Årets hundekjørersesong har for mange vært av det håpløse slaget, med mageproblemer og kennelhoste som hovedtrøbbel., i tillegg til mangel på snø. Både svenske og norske spann hadde derfor slitt med lange treningsavbrudd. Men i år som de siste årene, hadde vi alikevel besøk av en rekke svensker og også to danske. par, Seebergs og Kronholms. Kronholms var på vei i fjor også, men fikk bilhavari og måtte bli hjemme. Men i år kom de helt fram, selv om familien Amarok lokket dem en omvei om Rendalen… Danskene var meget begeistret over naturen, all snøen og de fine forholdene. De trodde flere dansker ville komme til neste år.Og i år kunne Fredriksen skilte med internasjonal merking i løypene, og det var jo bra.

Været var det man kan kalle svært vekslende, med overskyet/klar himmel, tett snedrev, sterk vind med fokksnø og påskevær om hverandre. Fokksnøen natt til søndag gjorde at sporene måtte kjøres opp pånytt.

For dem med mange bikkjer er det travelt å være på samling. Først skal man finne kjettingplass i passelig lengde, og siden skal bikkjer inn og ut av bilen med jevne mellomrom. Det skal fôres og vannes, utstyret rigges til, belegg glides (her er nok svenskene litt ivrigere enn nordmennene….) Når man så er vel innstallert på torsdagsettermiddagen, kan man gå på inspeksjonsrunde på leting etter bekjente. Derefter er det kjørermøte med gjennomgang av løypa og utdeling av startnummer, så er det å lufte bikkjer igjen og stupe i seng før eller siden. For man må tidlig opp også, da sitter tissatrengte hunder og venter på å komme ut. På slike samlinger skal alle hunder i bilen kl 23, først og fremst for at det skal være nattero, men også for å spare på hundenes energi. For selv om det er polarhunder vi har, er det ingen fordrel å la hundene ligge mye ute mens man er på løp. De forbruker da en masse energi på å holde seg varme, energi som vi heller vil spare til fysisk utfoldelse…

Starten gikk også i år på andre siden av veien, og her er parkeringsplassen noe minimal. Men alle kom seg fram til start, selv om blodtrykket på Morten Pøhner nok var høyt da han løp av sted til hytta for å hente startnummeret sitt 4 min. før start. Og da var ikke hundene selet på engang…… Da var det ikke rart han glemte å legge igjen hyttenøkkelen,, så vi sultne samboerne ble litt tastløse da Jan M mente han sikkert ikke kom før ved mørkets frembrudd. Men det gjorde han. Både han og Stein A hadde såvidt klart å motstå fristelsen til å stoppe og tenne bål og steke karbonader. To inbitte turkjørere som syntes nummerlappen på brøstet ødela litt for en fin dag i skogen På 50-kmtr satte alle årets Femundkjørere av sted, + Karsten nylig hjemvendt fra Spania, og for første gang på flere år stod Kjell Danevall på startstreken igjen, med sitt delvis lånte Vargevasspann. Trond Hafel hadde satset på å iføre seg nummerlapp denne sesongen, og hadde droppet de fleste bålturene i år for å holde farten oppe. Men det syntes han var litt kjedelig.

Sjøl var jeg pgr. av sykdom og skader på hundene nødsaget til å kjøre 4-spann sprint, men det er i alle fall noen fordeler med å være sprintkjører: Man kan sove litt lengre, man har god tid før start, og man er i mål så fort at man både rekker å laste inn bikkjer, skravle, spise pølser og fotografere i lange baner før mellomdistansekjørerne er i mål. Ganske behagelig.. Men litt kjedelig å gå glipp av en real tur,da.

4-spann-sprintklassen hadde litt trøbbel med veivalget. Oppe på myrene var sporte føyka igjen, så der stod Anne Grete og jeg i kø og lurte på hvor vi skulle. 100 meter lenger bort stod Ingrid Agefeldt og ventet på oss, for hun hadde ikke sett noe spor hun heller. Urban kom kostende bakfra og tok sikte på et gult skilt i det fjerne. Vi andre fulgte etter, Anne Grete en stund på magen, da ble det pløyd spor i alle fall. Anført av Jan Johansen var det ingen av oss som la merke til at vi skulle holde til venstre rett før mål, så vips var vi ute på en brøyta vei som kom til målområdet på et helt annet sted enn der tidtagerne satt. Vi som kom i flokk og følge, ble notert, men siden ingen hadde sett at Jan kom i mål, ble fredagens kjøring annulert.

I 8-spann sprint var det bare to startende. Gert Kronholm hadde et uhell og skadet kneet, men fort gikk det alikevel. Vintersamlingsveteranen Per Agefeldt kjørte feil og hadde litt baluba, og ble slått med god margin av de danske hundene.

I 6-spann sprint slo eneste "sprintnordmann" til igjen, Torger Slettner. Han hadde vel like høyt blodtrykk som Morten da en sele røyk 1 minutt før start. Ny sele var påplass idet starteren var nede på "Kjør" Bak ham lurte Roger Mjøberg som har et godt spann i år. Mats Erikson måtte nøje seg med 3.plass.Dette ble også den endelige rekkefølgen i denne klassen.

Etter løpene var det duket for barneløp, derefter lydighetstrening. Dette var nytt av året, og et fint tilbud til de som har overskudd. til den slags. På fredagskvelden var det samling i peisestua, der Chr. Engelschiøn viste en videofilm han holder på med, med vakre spannbilder fra Setesdal, og holdt et foredrag om rasens opprinnelse i Sibir. Derefter holdt "modern" Anne Marie et kåseri om hva en utstillingsdommer ser etter på en hund. Etterpår var det diskusjon om kring temaet, og selv om Grønlandshunden ble like mye diskuttert som SGHèn, var det en interessant aften.

På Lørdag var det full rulle igjen, denne gang på mye hardere spor. 50-km kjørerne startet som vanlig først, og derefter sprinterne. Gert Kronholm var temmelig hallt, og en av de tilstedeværende doktorer anbefalte at han lot kjøringen være. Men Gert ville gjerne at hundene skulle ut, så da ble NSHK`s leder, som kun kjører slede en gang i året vanligvis, den som meldte seg frivillig. Skal man dømme etter bakoversveisen og meget rask oppfyring av en røyk etter målgang, var det nok dagens kraftigste adrenalinkick. Det gikk nok ikke akkurat sakte rundt svinger og kuler får vi tro!.Spesiellt Birthe var nok meget lettet da de kom i mål, like hele alle sammen…..

6-spannklassen gikk greit, likeså klarte 4-spannene å kjøre riktig. Feilkjøringsstedet var nå avmerket med granbar, men de fleste lederhunder husker meget godt hvor de løp dagen før, så det var nok ikke bare meg som stod der en stund og ropte "veeeenstre!!!"

I mellomdistansen hadde Kjell Dannevall beste tid. Karsten vant åpen klasse. I 6-spann lå Dag og Bodil temmelig likt etter dag 1, men dag 2 dro Bodil ifra, og Dag fikk erfare at det var hans tur til å vente kennelhoste.. 2 hunder gikk hele veien, resten alternerte i sledesekken…. Og så var det bare å glemme Technical Trail..

Etter hovedløpene var det igjen Barneløp og senere Utstillingstrening. Så stiger forbruket av varmtvann kraftig en stund når svette og slitne kropper rengjør seg før festmiddagen.

Man rekker litt hundeforing og "forsing" også før man møtes i matsalen. I år stod helgrillet reinsdyr på menyen, og det smakte fortreffelig. Og ingen er vel så sultne som hundekjørere!! Bortsett fra bikkjene deres. Etter middagen var det premieudeling, utlodding og trekning av Redaksjonskomiteens sleder: Nes-sleden, som skulle trekkes til odel og eie utfra en loddbok som alle tilstedeværende medlemmer på klubbens arrangementer i 1997 kunne skrive seg inn i. Den glade vinner av en Nes Medio Basket ble Trond Hafel. Han er ikke den som er i størst sledenød, men vant gjorde han like fullt. OT-sleden som loddes ut for 1 år av gangen, og som kan disponeres av rekrutter under samlingen, gikk i år til Johanne Sundby. Vi gratulerer, og takker giverene Egil Kristiansen og Torleif Nordengen.

Lørdagskvelden gikk som lørdagskvelder gjør, med varierende leggetid for store og små barn. Ute blåste det kraftig, og snøen la seg i store fonner.