Så er det vintersamling igjen. Undertegnede tok med egne to, fikk låne et team på seks: tre gamle (10-11 år) og tre pur unge (1 1/2 år) huskyer, med bil og kjetting og det hele, og delte hus med Marte med to egne og en lånt hanhund fra samme familie. Men du verden for et styr å huske alt man skal ha med, især når ambisjonene er å kjøre huskyløpet for første gang (jeg glemte kompass, men ellers tror jeg at jeg hadde med det meste, selv på sleden). For nok? Varme nok klær? Store nok hundesokker? Mangs nok forskåler? Og tør jeg starte, jeg som bare er fersking (rookie?).

Ja ja, etter en dag i løs snø og bløte fine spor hadde jeg en gammel husky med stive knær og støle labber, en ung husky som haltet av og til fordi han ikke kan la være å yppe med broren sin, som biter igjen, ikke hardt men nok til at unggutten trekker seg fra full innsats, og fire huskyer som ikke har nok guts til å dra oss alle gejnnom en 50 km til. Så vi brøt, og kjørte tur med to spann isteden. Chigga liker best å løpe løs, så hun hoppet og spratt BAK sleden, mens de andre dra min og martes slede etter racet. Vi møtte noen alaskahuskier fra Tyskland head on, men ellers gikk det fint.

Så dagen etter novisestarten fikk vi intervjuet litt for huskybladet.

Først traff vi Unni Halvorsen og Hans Kristian Ørjestad med sønnen Thomas på ni år. Han kjører ikke så mye slede for tiden...... De har 11 huskier og bor i Oslo, der de driver en brukshundforretning (Brukshunden) med utstyr for hundeelskere. De har ikke tradisjon for å kjøre løp, men kjører mye for å kose seg. De er turfolk, og bor i lavvo og er sporty mennesker. Overnatter ute. Kjører ofte i Romeriksåsen. Det er liksom ikke toppidrett som er deres stil, ,en de koser seg med å komme ut i naturen. Det er fjerde gang de er på Vintersamlinga. De skal riktignok kjøre en av dagene de og, etter racerne, for å se hvordan det går. Siberians har de fordi de ikke trenger så stor fart i sporet, bare det ikke går så sakte at de begynner å kjede seg. Det er en utfordring å få til en god siberian, sier de. De synes denne rasen er fin å være sammen med, det er få som kjegler, og det er bra siden de bor med en rekke naboer. De er fornøyd med huskyene. Før har hun hatt risenscnauser og var litt skeptisk til huskier, men de de har nå er kjempekosete, gode, rolige og så greie at man nesten blir rørt av å ha dem. Hun savner dem når de er ute på tur over flere dager! Hundene deres er alle gode venner. Og de liker å være på vintersamling.

Så spurte vi Marte Kruse. Hun har to huskier, Mira og Aili, og har lånt med seg kullbroren deres, Tullaq. Hun ville se hvordan det var på vintersamlinga, har aldri vært med før, men kjører en del slede i Osloområdet, enten med Tullaq, eller med Sepp eller Nenana fra Brattalid (det er mor og far, det!) Både fredag og lørdag, kjørtehun tur i det fine terrenget. Hun har hatt en husky før, men ville ha to denne gangen, så det ble to kullsøsken. Hun liker huskyene siden de er vakre, og ligner villdyret, f.eks,. ulv. De er lette å ha med å gjøre, er elegante, stille og snille hunder. Men hun kunne godt tenke seg mer trekkvillighet hos sine. Hun mener at både jeg (johanne) og hun skjemmer bort våre hus-huskyer for mye, slik at de blir litt late. Men heller det enn uregjerlighet. Det er litt dumt at de ikke kan gå løs, men det opveies av alle turmulighetene i bånd og med sykkel.

Jenny Øvergård kom på samlinga med for mye forkjølelse, og det var leit, siden hun hadde tenkt å kjøre slede. nå fikk hun bo hos Rikke, og jamen satt hun på en slede en av dagene også. hun er 15 år, og har to huskyer på 1 og 2 år. Hun har vært på polarhundklubbens samlinger fordi faren har grønlandshunder. Huskyene synes hun er lettere å ha med å gjøre, men alle kan gå i samme spann. Grønlandshunder synes hun er for sterke. Huskyer kan man liksom prate med. De er som "fugler" i bur, sier polarhundfolket, men billige bikkjer i drift. Huskyer skal galloppere, det kan ikke grønlendere så godt. Jenny ble kjørt til samlinga av bestefar, hun bor egentlig på Os. Hun kommer nok sterkere tilbake, for hun er ei jente som elsker huskier.

Så fant jeg noen dansker. Det er Birthe og Gert Kronholm, som bor i Randers i Danmark. De er her nord, i Sverige og Norge, to tre ganger per sesong, med sine 24 huskier. jeg får til og med et nydelig oppsatt ark med spannsammensetning og slektstre for hundene, i år har de kjørt Togo, Xantana, U-R Grey, Kazan, Yang, Fox, Starlight og Uniqa. Kennelnavnet er A'Tebs. De var i Åsarne i Sverige, og skal tilbake til Sverige om noen uker. Innimellom er de hjemme. Det tar 1 1/2 dag å reise opp hit! Grunnen til at de kommer er at sneen fasinerer. Første dag på Femunden synes de - og hundene - at snøen var dyp og løs. De er ikke vant til sne, så det ble tungt. Men ellers blir hundene begeistret for all sneen. De liker å komme fordi det ikke er så mye stress her, det er stille og rolig og behagelig fri for tilskuere. Det hele er avstressende. Selv om de må rabiesvaksinere, ha blodprøver, fylle ut skjemaer, ha sunnhetsattest og innføringstillatelse, og det er mye papir og utgifter, så kommer de gang på gang. De har hatt huskier i22 år, og synes derfor det er verdt det. De har vunnet dansk mesterskap i 1984 i Tyskland og vært lokale vognmestere. Imponerende å drive så profft når sneen er så langt unna og så dyr!

Lotta Antoniussen er også en gammel kjenning i sporet. Hun kjørte 50 km seksspann og er selv fra Sælen i Sverige. Hun har 17 huskier, der sju av dem er valper. I vinter har hun kjørt tre løp, to i Sverige og det her. Det er trivlig å komme til Norge. Første dagen var det løs sne, og hun kjørte først til karsten kom og brøt spor- det var lett å finne løpet men ikke selve sporsålen på myrene. Det var godt merket, ikke vanskelig å skjønne den kronglete femtien. Lørdagen gikk det mye lettere, og hundene liker at det er variert og kupert terreng. De blir glade av variasjonen i sporet. De liker at det hender litt ulike ting etter hvert, det inspirerer dem. Lotta er med i svensk polarhundklubb som annonserer vår samling i sitt blad. Hun leser ikke det nroske huskybladet, og er ikke på internett enda. Men hun pleier å være her likevel. Konkurransen vår inngår faktisk i den svenske cupen!

På festmiddagen satt jeg ved siden av Ingvild Jørgensen som er 20 år og har kjørt 6-spann sprint. Andre dagen var det hun som plukket opp den uheldige danske deltageren som mistet sitt spann. Hun tok ham opp og de kjørte sammen til han fant igjen spannet sitt. Uheldigvis for ham hadde førerløst race ført til at sleden var slått i sønder og den knakk sammen, så spannet stakk en gang til. På'n igjen på Ingvilds slede til de fant igjen hundene, heldigvis. Da kjørte hun videre. " Jeg lå ikke så veldig godt an likevel" sier hun beskjedent til sin flotte innsats i redningsaksjonen- Hun fikk en flaske vin og en vodka i takk, og klapp fra oss alle. Jeg spurte henne hva hun tenkte, men hun sa at det skjedde så fort at hun ikke rakk å tneke, bare handlet. Hun så at han hadde trøbbel allerede kort etter start. Tenkte vel at det ville gå bra, men hun hadde tenkt at om det var henne selv 8hun kjører sine egne hunder) så hadde hun blitt glad om noen hadde hjulpet henne å finne dem igjen. Det hele kom så brått på! Dette er en historie hun kommer til å huske. Det er første gang hun kjører voksent løp, og det var gøy. Hun skal kjøre flere løp i fremtiden!