Om rasen siberian husky

Kapitler:
Gemytt | Størrelse | Pels | Øyenfarge | Helse | Barn og siberian husky | Siberian husky og andre dyr | Ute eller innehund | Ulvelikhet | Hva er Huskies?

Gemytt
Alle hunderaser har særtrekk når det gjelder utseende og gemytt som karakteriserer det ideelle eksemplar av akkurat den rasen. Om siberian huskiens vesen sier rasestandarden: «Det karakteristiske gemytt hos SH-en er vennlig og tiltalende, men også livlig og utadvent. Den viser ingen egenskaper som vakthund, er heller ikke overdrevent mistenksom mot fremmede eller aggressiv mot andre hunder.»  Dette er viktige karaktertrekk man må søke å opprettholde i avlen. Som standarden påpeker, siberian huskyen mangler vanligvis vaktinstinkt. Noen bjeffer på fremmede, men de føler alikevel ikke trang til å  forsvare hus og folk. Det hevdes at rasens nomadiske fortid er årsaken til at den ikke har et utpreget instinkt for å vokte familiens «territorium». Man har ikke lykkes i å skarptrene en siberian husky (skarptrening er å angripe folk på komando), det ligger rett og slett ikke i rasens natur. Selv om siberian huskyen vanligvis er en stille hund, hyler den gjerne i opphisselse når det er mat eller tur på gang. En melankolsk ulekonsert må man også regne med en gang i blant, har man flere hunder blir de alle med på notene. En slik ulekonsert varer sjelden lenger enn et par minutter, og slutter like brått som den begynte. Noen individer «prater» mer enn andre, dvs brumler og «buuuer» når den ønsker kontakt. Dette må ikke forveksles med knurring. Folk som ikke kjenner rasen kan misforstå disse lydene.

Noen siberian huskyer kan være uinteresserte eller reserverte overfor fremmede. En del er regelrett skye, dette kan til en viss grad være medfødt, og blir forsterket ved for lite sosialisering i valpealderen. Dog skal det veldig mye til før en sky siberian husky viser tegn til aggresjon, den vil trekke seg unna eller bli stående som «forsteinet» hvis den ikke kommer unna. Dette er også et rasesærtrekk spesiellt for siberian huskyen, andre hundetyper ville vært angstbitere i samme situasjon.  Aggresjon er i det hele tatt en uønsket og utypisk egenskap hos en siberian husky. De fleste siberian huskyer  imøtekommende og kjælne overfor mennesker enten de vokser opp som kennelhunder eller familiehunder. Innen alle hunderaser forekommer individer med annerledes adferd enn det man forventer, både i positiv og negativ retning, men det store flertall innehar rasens kjente særtrekk.

Størrelse og bygning
Siberian husky’en er en middelstor spisshund med elegante, lette bevegelser. Den har moderat benstamme og moderat kompakt kropp med tett pels og opprettstående ører. En tispes standardmål er 51–56 cm, den veier gjerne fra 16–20 kg. Hannhunden er 53–60 cm høy og veier fra 18–27 kg. «Vanlig» størrelse er rundt 17 kg for tisper, 20–23 kg for hanner. Siberian husky`en er altså vesentlig mindre enn de andre polare spisshundene, men langt raskere. Den ble kjørt i store spann, og var ment å skulle trekke lett last i moderat tempo over lengre distanser. Skal man ha bare én hund til trekking, kan det lønne seg å kjøpe en hannhund, da tispene kan bli i minste laget. Skjønt får man seg én siberian husky, er det en viss fare for at man blir bitt av basillen og ender opp med flere... Mange liker store siberians og synes at jo større desto bedre. Man bør imidlertid huske på at rasen har et standardmål og at siberian husky ikke er en spesiellt stor hund i utgangspunktet. Ønsker man en diger trekkhund, er kanskje grønlandshund eller alaskan malamute et bedre valg.

Pelsen/pelsfarge
Siberian huskyen har en tett polarpels som består av bløt underull, og rette blanke dekkhår. Man finner variasjoner fra temmelig kort pels til lang og lodden pels. Det finnes hunder som har så  lite underull at de ikke kan sies å ha polarhundpels, og det finnes eksemplarer som er langhårede, såkalte «woolies». Woolies er vakre å se på, men pelsen er upraktisk for en trekkhund idet det lettere setter seg isklumper i peslen, spesielt potene er utsatt. Denne pelstypen er diskvalifiserende på utstilling, og valper med slik pels selges gjerne med prisavslag.

Siberian huskyen krever lite pelsstell. Dog røyter den 1–2 ganger i året, vanligvis vår og høst. Da feller den all ulla (og det blir mye hår om man har den innendørs!). Det kan være en fordel å fjerne «mattene» av gammel, løsnende ull, ellers trengs børsten bare når eieren vil pynte på sin venn. En siberian husky som holdes som en vanlig familiehund, har liten eller ingen hundelukt. En hannhund vil som regel lukte mer enn en tispe pgr hyppig urinering. Kennelhunder har oftere en strammere lukt (men den kan vaskes bort). Det hevdes at endel allergikere er mer tolerante overfor siberian husky-pels en annen hundepels, spesiellt hvis hunden holdes ute.

Få hunderaser kan vise til et slikt spekter av pelsfarger og tegninger som siberian huskyen. Det er opplyst i standarden at man kan forvente å se spesielle tegninger og masker hos siberian huskies. Ingen farge er ifølge standarden å foretrekke fremfor en annen. Dette fordi man i avlen bør vektlegge kroppsbygning og bruksegenskaper. På utstillingshunder ser man flest av fargene sort/hvit, grå/hvit og rød/hvit med åpne masker. De viltfargede hundene med mørke masker finner man stort sett innen brukslinjene. Mange dommere er uvant med å se slike farger/tegninger at de ikke tror de er renrasede. Ser man imidlertid på fotos fra de opprinnelige importene til USA, er flertallet mørkmaskede.


Øyenfarger
Ikke nok med at siberian huskyen har et slikt vell av fargevariasjoner i pelsen, men den har også forskjellige øyenfarger. Mange forbinder siberian huskyen med de isblå øynene og tror alle har slike øyne, men det er langt fra tilfelle. Blå øyne forekommer også hos andre raser. Mens «glassøyne» for noen av disse raser er uønsket, sier standarden for siberian husky at ingen øyenfarge er å foretrekke fremfor en annen! Hundene kan ha to brune, to blå, et blått og et brunt, eller kombinasjoner med «splittøye», dvs brune øyne med en stor eller liten blå flekk i, eller omvendt. Hunden har like godt syn uansett øyenfarge.

Helse
Siberian huskyen er gjennomgående en sunn og robust hund. Det er lite problemer med arvelige defekter og sykdommer i forhold til hva som er tilfelle hos mange andre hunderaser. Kjente lidelser på siberian huskyen er imidlertid epilepsi, hudlidelser, øyensykdommer som blant annet katarakt (grå stær), glaucom (grønn stær), og PRA. Hypothyrodiose (thyroxinmangel) forekommer. Kryptochisme (testikkelmangel) er ikke uvanlig hos siberian husky. I Norge er det ingen avlsrestriksjoner på rasen når det gjelder arvelige sykdommer.

Barn og siberian husky
Barn synes å bli tiltrukket av den bamsete fremtoningen til en siberian husky, og som regel går samværet meget greit. På dette feltet er siberian husky`en som hunder flest,  noen er veldig tålmodige med barn, andre synes ikke noe om dem. Hunder som ikke er vant med barn, bør få tid til tilvenning. De voksne har ansvar for å lære barna «hundevettregler» og passe på at barn som er for små til å forstå ikke får anledning til å plage hunden. Små barn kan ikke tolke en hunds signaler om at den vil være i fred og skal ikke være alene med hunder. For å gå tur alene med en SH bør barnet være stort nok til at hunden kan mestres om den plutselig bruker alle sine krefter i båndet.
Selv en SH tispe kan være veldig sterk om den  vil løpe etter en katt el.

Siberian huskyen og vennskap med andre dyr
Mange siberian huskyer er perlevenner med forskjellige slags medskapninger og småkryp. Det er individuelle forskjeller på adferd. Har man andre kjæledyr før man får siberian husky-valpen i hus, går tilvenningen som regel greit med mindre hunden har meget sterk jaktlyst. Har man hunden først og får andre dyr senere, kan det være vanskeligere. Mange siberian huskies har et velutviklet jaktinstinkt. Greiest er det med katter, for de kan forsvare seg i motsetning til kaniner, marsvin etc. Vær forøvrig obs på at siberian huskyen kan være kompis med husets katt, men godt kan finne på å jage naboens. Som regel er siberian huskies vanskelige å ha løs da de vil jage og evt nedlegge et bytte selv. Dette gjelder husdyr og vilt. Polarhunder får sjeldent delta på saueavvenning med elektrisk halsbånd. Dette for å unngå å skape falsk trygghet hos polarhundeierene, da man mener at man aldri kan stole på en polarhund når det gjelder sau. Båndtvangen finnes for å beskytte både vilt og husdyr, og bør overholdes av alle hundeeiere enten de har polarhund eller en annen rase. Fordi en siberian husky på jakt kan være særdeles vanskelig å kalle inn bør man være ekstra påpasselig i sommerhalvåret slik at den ikke kommer seg løs i områder der husdyr beiter. En løs siberian husky kan fort ta livet av et stort antall sauer. Det er forøvrig helt andre raser som topper statistikken over sauedrap (jakthunder, retrivere, schæfere), men siden siberian huskyen tidligere hadde et dårlig rykte, vil enhver sauedrapsak som blir slått opp i pressen skade rasens rykte ytterligere.



Ute eller Innehund?
Med sin tykke arktiske pels og robuste vesen er siberian huskyen skapt til å tåle et liv utendørs, sommer som vinter. De fleste som holder rasen foretrekker av praktiske årsaker å holde den utendørs, men mang en siberian husky er innehund også. Som andre hunder vet den å sette pris på innelivets gleder (eierens seng og sofa, snike mat, mye tilgang på kos osv). Ingen har fortalt den at som den barske polarhund den er, bør den kun bo ute! Det er spørsmål om hva hunden vennes til. Har man en valp som skal bo inne fra første stund, er saken grei, men overtar man en voksen hund som har bodd utendørs, kreves tilvenning. En slik hund synes ofte det blir for varmt, og trekker gjerne til døra for å komme ut. Polarhunder som bor inne, utvikler tynnere pels enn de som bor ute. En fordel med å ha hunden ute, er å slippe alle hårene under røytesesongene, samt at man ungår at rampehunder/valper i slyngelalderen ødelegger hus og innbo...

Skal hunden bo ute, trenger den et tørt og lunt hundehus, helst med flatt tak da siberian husky`en elsker å ligge på taket og holde oppsyn med omgivelsene.. Skal den bo i hundegård, bør denne være 1,80- 2 meter høy (obs snødybde om vinteren!) og sikret i bunnen med heller, betong  eller nedgavd netting (gjerne armeringsnett). Siberian huskyen graver  dype hull til å ligge og svale seg i, og noen ganger ser det ut til å være ren «lystgraving».

Ute på tur vinterstid tåler siberian husky`en godt å ligge ute under åpen himmel, den graver seg gjerne en grop i snøen der den krøller seg sammen med snuten under halen. Vis omtanke ved å binde hunden mest mulig i le for vinden, bind den under et stort tre hvis det regner etc. En hund som ligger rett på snøen forbruker mer energi for å holde på varmen, den vil derfor trenge større tilskudd av fôr/fett. Bivåner man et sledehundløp, ser man at hundene holdes mest mulig i bilene, og på overnattingsløp får de halm til å ligge på.

Ulvelikhet
Folk tror mye rart om ulven, og de samme tingene tror de gjerne om siberian huskyen, som antagelig er den hunderasen som ligner mest på ulven av utseende (med unntak av Sarloos Wolfhound). Polarhunden siberian husky har mye av sine opprinnelige instinkter i behold (flokkinstinkt, jaktinstinkt etc.) og som følge av sitt jaktinstinkt kan den ta livet av bufe og vilt. Dessuten er det mange som synes de blå øynene mange siberian huskyer har får dem til å se ulveaktige og skumle ut. Siberian huskyen er en menneskevennlig hund med lite aggresjon mot folk. At tabloidavisene har brukt helsider når siberian huskyer har drept sau og utropt den til Norges farligste rovdyr gjør  ikke folk mindre skremte.

«HUSKIES» – Hva er egentlig det?
I romaner fra gullrushets dager i USA (Jack London etc) benevnes sledehundene som oftest som «huskies».  Ofte beskrives disse som blodtørstige og primitive. Navnet «husky» bli her til lands automatisk tolket som siberian husky av folk flest. Selv om «huskies» er økende som bregrep om balndinsghunder med alaskan huskies. Alle polarhunder, særlig Grønlandshund og Alaskan Malamute, blir synonymt med begrepet «husky» (og altså siberian husky). Begrepet «husky» en amerikansk fellesbenevnelse på polare trekkhunder av diverse slag. Blandingshunden alaskan husky er den mest utbredte i trekkhundverdenen, og endel eksemplarer kan være svært like siberian huskyen. «Husky» og siberian husky er altså to forskjellige ting, selv om «husky» og siberian husky brukes om hverandre. Hunder av den registrerte rasen siberian husky benevnes i andre land som «siberians». Alaskan huskies som «alaskans». Blandinger av alaskans og fuglehunder (svært utbredt trekkhund i Norden) kalles hounds eller halvinger, kvartinger etter blandingsgraden med fuglehunder (evt fuglehundblandinger, Lillehammer-husky, Norsk hound,Eurohound  e.l.) Så når du leser om «huskies» betyr det altså ikke nødvendigvis siberian husky.

av Rikke Bergendahl
Redigert av Line Løw, juli 2012